Urpremiere Det Norske Teatret 3.9.2005
Kalvø: Det folk vil ha
Benny Borg, Belinda Braza, Charlotte Frogner, Niklas Gundersen, Lars Jacob Holm, Are Kalvø, Svein Roger Karlsen, Lasse Kolsrud, Gustav Nilsen, Iren Reppen, Björn Sandberg, Per Schaanning, Sunniva Egge Sipus, Regi: Lasse Kolsrud
Are Kalvø har tatt på seg oppgaven med å lage revy, med en oppskrift som inneholder alt det folk vil ha. Og publikum får alt, og mye mer til. Alt for mye, faktisk. Ideen er en hundreårsjubilant verdig, med presis tilrettelegging og med et tekstmateriale som er både solid og tar oss på kornet urovekkende mange ganger. Kalvø er en av Norges fremste humorister, både i tekstform og på radio. Da er det lett å gå i fellen, noe regissør Lasse Kolsrud i dette tilfellet har gjort.
En forestilling som er nær tre timer lang inkludert pause, kan ikke være morsomt og satirisk hele tiden. Men når bare halvparten er gøyalt, blir de kjedelige øyeblikkene utrolig lange og pinlig stille. Særlig i begynnelsen av første akt, og til dels i hele andre akt halter forestillingen. Det er regissørens ansvar å se dette og da hjelper det lite at et våkent, opplagt og sprudlende ensemble gjør alt de kan.
Enkeltprestasjonene dominerer forestillingen. Foruten alltid like stilsikre Kalvø, imponerer Gustav Nilsen som en 
begavet komiker. Han har både et sterkt imitasjonstalent, særlig i utfoldelse som Jostein Pedersen, og en utrolig bra vokal gjemt bak den rosa dansebandjakken og den stramme tversoversløyfen. Utover kvelden dukker også Bertine Zetlitz (Iren Reppen) opp i en herlig parodi med fantastiske karakteristiske hodeslengbevegelser, Henrik Ibsen anno 2005 er dommer i en Idollignende navnekåringskonkurranse i 1905 og AMMA oppstår bestående av to vakre kvinner fra ABBA og to selvopptatte menn fra AHA gjør entre. Ellevilt, lik som filmatiseringen av Jon Fosses “Nokon kjem til å kome” og “Et dukkehjem” med alternativ slutt.
Her er mye å glede seg over, og allsang finnes både før og etter pausen. Det blir bare litt mye av alt. Litt for mye til at det kan gi toppkarakter. Benny Borg er diktator, men det er grenser for hvor mange morsomme og/eller rørende seanser man kan få ut av to gamle slagere. Jasså sier du det, Morgan Kane!
