Det Åpne Teater 16.4.2004
Wetle Holtan: Dikteren
Dramatikeren Wetle Holtan fra Siljan i Telemark presenterte fredag kveld sitt nye stykke ”Dikteren.” Holtan debuterte i 1996 med diktsamlingen ”Høsten er et påskudd” og mottok i 2003 Ibsen-prisen for teaterstykket ”De som lever.”
Med et enormt brak faller en vegg ut i et hjem preget av innestengte følelser og trofast vennskap. Vi får innblikk i livet til to bestevenner. Den livstrette og alkoholiserte dikteren Far og den litt naive, men svært intelligente hunden Bla.
Svein Erik Brodal gjør en sterk hovedrolle. Han briljerer med sin tolkning av mannen som etter eget utsagn hater blomster, barn og musikk, og som kaller sin kone en åndspygmé. Brodal får publikum til å føle sympati med den litt sjuskete, halvgamle og nevrotiske dikteren som sliter med skrivevegring og beskjedenhet i det offentlige rom.
Skjærstads Bla sjarmerer. Som en ekte hannhund lengter Bla etter sine lufteturer med Mor, der han møter sin store kjærlighet – selvfølgelig med løpetid. Personifiseringen av Bla bringer håp inn i stykket, og er det eneste som binder Far og Mor sammen.
For vi må ikke glemme Mai Lise Rasmussen sin tolkning av Mor, kvinnen som ikke engang får komme inn i rommet til Far og Bla, men må kommunisere via luker i veggen. Rasmussens stramme uttrykk passer perfekt, noe som hun i full blomst får bevist når hun forlater stykke med en rød koffert.
I samspill fungerer Brodal og Skjærstad til tider glitrende, særlig når de to setter opp teaterstykker sammen, og Far får vist sitt talent som kunstner. Stykket lærer oss mye om hvordan vi mennesker tilpasser oss hverandre, dessverre med vekslende hell.
Holtans tekst er jevnt over svært god, men i enkelte dialoger mellom Far og Bla må Holtan ty til utstrakt bruk av banning og klisjeer for å holde på publikums oppmerksomhet. Holtan bør stole mer på sitt fremragende talent.
Det fem kvarter lange stykket er vel verdt å få med seg i Det Åpne Teaters intime lokaler.
