Det er musikaltid på Oslo Nye igjen. Regissør og oversetter Svein Sturla Hungnes og koreograf Marianne Skovli Aamodt er på tokt. Den Glade Enke har ikke vært satt opp på et teater i hovedstaden siden 1987, og den over 110 år gamle operetten har fått en fabelaktig ansiktsløftning inn i en røffere, men akk så gjenkjennbar tid. Enken har i denne oppsetningen blitt forandret til en sirkusprinsesse, som gir ambassadefolket bakoversveis med sin stilsikre og småfrekke fremtoning. Dødsforelsket som hun er i den passe bedrukne Grev Danilo, fortryllende spilt i alle ledd av Hans Marius Hoff Mittet. Avslepent tilbakelent og skarp, uten mulighet til å skjule sin enkekjærlighet. Hoff Mittet synger godt, flørter bredt, og gir forestillingen løft ved sin evne til tilstedeværelse – med alle. Og som alle vet – alt er bare et spill.
Oslo Nye Teater 28.1.2016 Lehar: Den Glade enke Herborg Kråkevik, Anders Hatlo, Trond Høvik, Mari Lerberg Fossum, Hans Marius Mittet, regi: Svein Sturla Hungnes
Anders Hatlo har på kort varsel overtatt rollen som ambassadøren, som han i fra første stotrende monolog klarer å gi liv og troverdighet. Ikledd klovnekostyme i andre akt blir han festens store dumme bestefar, og forvandles til en desperat pengegrisk gris i siste akt. En mektig skuespillerprestasjon, som er viktig både for handling og driv. Som hans frue, får Mari Lerberg Fossum sin Oslo Nye Debut. Det gjør hun svært godt, og mye av barnesykdommene fra Mamma Mia oppsetningen på Folketeateret er vips, borte. Særlig fremheves hennes diksjon som høres selv på bakerste rad på balkong. Ensemblet danser godt. De skaper egne historier, skapt i nuet, og danner en flott ramme om det hele. Voff Voff – tommel opp!
Men det er Hanna Glawari som får de største beundringer. Herborg Kråkevik gjør entré som en prinsesse, vokser gjennom tre akter og avslutter som ballets dronning. Kråkevik gjør sangene til sine egne, skaper fiffige og nære sekvenser med sine medspillere og har tydelig tillit i ensemblet. Ikke siden «Funny Girl» på Den Nationale Scene i Bergen har vi sett Kråkevik i en mer komplett rolle. Korsettet er strammet inn til det maksimale, ryggen er rak og elegansen er stor. Hun er Hanna Glawari. Wenche Foss hadde vært utrolig stolt, for arvtakeren evner å gjøre dette velkjente stoffet til sitt eget. Bravo!
Orkester savnes. Punktum.
