Folketeateret forsetter heldigvis sin storsatsning på musikaler og i høst er det «Singin’ in the rain» som gjelder. Og hvilken storslått produksjon. Et overbevisende lag i orkestergraven som virkelig får trøkket opp i salen, et struttende stort ensemble som gir en fabelaktig ramme til hovedrolleinnehaverne og profesjonalitet i fingerspissene både hva angår lydfinesser og lyssetting. Scenografien er også herlig overdådig. Vi er tilbake knapt 100 år i tid, med elegante interiører og gatemiljøer.
Folketeatret Benny Comden/Afolphe Green/Arthur Freed/Nacio Herbio Brown: Singing’ in the rain med: Stian Blipp, Atle Pettersen, Charlotte Brænna, Siren Jørgensen, Hilde Lyrån
I «Singin’ in the rain» er mye overlatt til de tre bærende roller. Don Lockwood (Atle Pettersen) er storsjarmøren som har alt. En vakker kone, en fremgangsrik karriere og berømmelse. Pettersen leverer en god debut i en så stor produksjon, men har ikke erfaringen som skal til for å være i front i denne forestillingen. Han virker tydelig nervøs, og nervøsiteten kommer til uttrykk i et stramt smil og rynket panne. Det er konsentrasjon på høyt nivå, men man må ikke glemme sine medspillere. Pettersen synger bra, og har et drepende sjarmerende ytre når han slapper av. Det lever han lenge på. Avslutningsscenen i 1. akt blir likevel altfor tam, og da kan ikke Pettersen få godkjentstempelet denne gangen. Bestekompisen «Cosmo» (Stian Blipp) er den evige toer. Blipp gjør en skjeggløs og imponerende debut. Det som mangler på sceneerfaringssiden, tas igjen med imponerende kroppsbeherskelse, en real sangstemme og bøttevis med sjarm. Han er en lagspiller av rang og holder god fremdrift i sin karakter. Til tider også følsom og ettertenksom.
Aller mest imponerer likevel Charlotte Brænna i rollen som Kathy Selden. Med sin plettfrie timing og vakre røst, faller alle til jorden i ren beundring. Brænna har vært med i en rekke musikaler nå, og utvikler seg i svært positiv retning. Hun klarer å skape nye rollefigurer hver gang, uten bruk av gjenbruksspøkelset. Med to staute (en nervøs og en guttaktig famlende) karer på hver sin side, stråler Charlotte Brænna fra begynnelse til slutt.
Når Siren Jørgensen gjør sin Lina Lamont hylende morsom, på bergensdialekt – og Hilde Lyrån ståler i sine sideroller, blir dette en severdig forestilling, selv om vi ikke reiser oss i stående applaus denne gangen. I 2017 er endelig Les Miserables tilbake i hovedstaden – vi gleder oss!
