Ibsen-festivalen Nationaltheatret 26.9.2010. IBSENMASKIN. Regi: Sebastian Hartmann, med: Frøydis Armand, Trine Wiggen, Marian Saastad Ottesen, Anneke von der Lippe, Kjersti Botn Sandal, Kai Remlov, Ole Johan Skjelbred, Henrik Rafaelsen.
Jeg har lyst til å gi Hanne Tømta en stor klem. Tømta skal ha ros for motet hun har til å tørre å skape debatt rundt tidenes beste norske dramatiker, Henrik Ibsen. Bestillingsverket som er rekvirert til årets Ibsenfestival er et drømmeslott av en forestilling. Teateret vil ha alt på en gang, og har satt Sebastian Hartmann på oppgaven. Hartmann har gjestet Nationaltheatret før. Hans John Gabriel Borkman fra 2004 har blitt til en legende, uavhengig av theatrets diva som forlot stykket midtveis. Vi glemmer heller ikke hans nest siste besøk med en særs vellykket Markens Grøde.
“Ibsenmaskin” har blitt et uferdig stykke arbeid, men med et enormt stort potensial utover høsten. Teatersjefen ønsker debatt, og det får hun, men debatten hadde fortjent et bedre utgangspunkt. Ibsenmaskinen mangler det siste pennestrøk, det vil i dette tilfelle si et kutt på 45 minutters spilletid. Det blir for mye, av alt. Det som binder kvelden sammen er en imponerende og nyskrevet historie om Osvald fra Gengangere, som nå er på vei fra Paris til Norge, dødssyk og med mimreknappen på. Her er ingen fasit over hva som er en riktig eller gal tolkning, dette er teaterlek og det hagler med tablåer og ibsensitater. Kulturspeilet talte 12 forskjellige replikkvekslinger fra ulike skuespill. Kjersti Botn Sandal står fjellstøtt som Osvald og avslutningsseansen er verd å vente på, aldri har teater vært så nært.
Scenografien er enkel, noe som er fordelaktig da det fremhever det tekstlige. Et hvitt telthus som til slutt blir revet i stykker, men som innledningsvis benyttes både som gjemmested og teater. Det spilles og mimes (hysj!), Lille Eyolf er savnet, det ramles på mørkeloftet, drikkevannet er forgiftet og noen lengter mot havet. Frøydis Armand har gjennom hele forestillinger en fremtredende rolle, og hennes forhold til selve plikten i livet er fabelaktig. Armand har også en deilig sangstemme som får sin åpenbaring litt over midtveis. Et høydepunkt må utvilsomt være når Ibsenskikkelsene, som ikke har fått utdelt noe fornavn av forfatteren, begynner å reflektere – over nettopp dette, mangelen på fornavn og etter hvert egenskaper.
Kai Remlov gjør også en god figur, og hans kamp mot strøm-master i Hardanger og oljeboring i Lofoten river godt. Selv ikke en svært så nærgående Anneke von der Lippe vipper staute og nakne Remlov av pinnen. På slutten tar det helt av og hvis man aksepterer kampen i sitt indre vil alt gå bra til slutt. Spørsmålet er dog repeterende inne i hodet. Hvilken debatt ønsker Hartmann å starte? Prøver han å sjokkere bare for å sjokkere? Har Tømta svaret, mon tro?
Monna Tandberg snakket i sin gnistrende gode åpningstale om nyskaping og provokasjon. Hun mente det ble for kjedelig med den klassiske Ibsen. Mon tro om Tømta tør publikum få velge til neste år? Kontraster er vi ikke fremmede for.
