Det Norske Teateret 17.1.2012. Brecht: Det gode mennesket frå Sezuan. Bernhard Ramstad, Jon Eivind Gullord, Charlotte Frogner, Ane Dahl Torp, Marie Blokhus, Tobias Santelmann, Jorunn Kjellsby, Sigve Bøe, Ståle Bjørnhaug, Marianne Krogh, Hilde Olausson, Svein Roger Karlsen, Espen Løvås, Gjertrud Jynge, Øyvin Berven, Trini Lund, Ingrid Jørgensen Dragland.
Regissør: Philip Tiedemann.
Det Norske Teatret setter dagsorden med sin første hovedsceneproduksjon for året. Sist vi så Bertolt Brechts Det gode mennesket frå Sezuan var i 2003 på Oslo Nye. Den gang var det Laila Goody som spilte hovedrollen som den prostituerte Shen Te, en rolletolkning som huskes for Goody sin nærhet til publikum.
I 2012 spilles stykket på det store scenen på Det Norske Teatret uten at nærheten forsvinner. Det sørger Ane Dahl Torp for. For der forestillingen av og til sklir litt ut, sørger Dahl Torp for å bringe den inn på det rette sporet igjen. Denne gangen kommer vi enda nærmere Shen Te sitt følelsesregister og vi får møte en usedvanlig sterk Shui Ta, den onde fetteren.
Helt siden stykket ble skrevet for over 70 år siden, så spilles Det gode mennesket frå Sezuan med stor aktualitet. Denne gangen sitter vi også igjen med en vond klump i magen, og Sigve Bøes sluttappell er en fabelaktig måte å avslutte en forestilling på. Hvilken verden er det vi egentlig lever i? Er det mulig for et menneske å bare være god? Bertold Brecht gir oppgaven til tre guder, som forbilledlig spilles knallbra av Berhard Ramstad, Jon Eivind Gullord og Charlotte Frogner.
Bildet som tegnes av de guddommelige er relativt skadeskutt, og setter intens fokus på religionenes posisjon i vårt samfunn. Måten de beveger seg, kryper og til slutt himmelfarer er et tydelig tegn på regissør Philip Tiedemanns stødige regiarbeid. Foruten de nevnte er Tobias Santelmann en sentral skikkelse som den arbeidsløse flyveren, ikke like troverdig som sine motspillere, men jeg imponeres av en fabelaktig god diksjon.
Forestillingen oppleves noe unødig lang i første del, men i andre akt er den så intenst at man knapt får puste. Der det i begynnelsen blir altfor mange feilernærte landsbybeboere i fokus, trer Ane Dahl Torp inn som et trumfkort underveis. Det er en fryd å se Dahl Torp sin elegante ro i rollen, vi blir trollbundet. At ensembleskuespillerne bekler flere roller fungerer stort sett greit, men kraftfulle skuespillere som Jorunn Kjellsby burde ikke hatt to så sentrale roller. For et trent øye er det ikke vanskelig å skille, men for nybegynneren blir tilnæringen vrien: Var egentlig flygerens mor bare en forkledd landsbybeboer?
Det Norske Teatret åpner sterkt i 2012 og forestillingen er foreløpig satt opp ut februar måned, men den fortjener å leve lenger.
