Berlin 1930 – Helsinki 2011

Svenska Teatern på Alexandersteatern Helsinki
Kander/Ebb: Cabaret
Birthe Wingren, Riko Eklundh, Erik-André Hvidsten, Ulla-Britt Boström, Bo Andersson, Regi: Georg Malvius

Vi skal nok en gang tilbake til Berlin, til Kit Cat Club som snart skal feire nyttårsaften 1930. En arena for eksperimentering og livsutfoldelse, hvor grensene er få og sigarettrøyken er dominerende. I en verden preget av gryende nazisme bor fremdeles tyskere, amerikanske forfattere, en fruktselgende jøde og en elskverdig dame som leier ut beskjedne rom i et dunkelt hjørne av storbyen. Det er Cabaret og i Helsingfors kommer vi nærere enn noen gang.

Etter å ha sett et titalls oppsetninger av denne utrolig flotte historien blir man kresen. Desto artigere er det å melde at ensemblet i Helsingfors lykkes med å skape nærhet til et vanskelig tema. Allerede i den velkjente åpningsscenen aner vi at dette blir en annerledes Cabaret. Konferansieren dingler i en huske, enkelt kledd i lær og med barbert skalle. Falmede speil utgjør den enkle kulisse, og teksten kommer i fokus. Riko Eklundh gjør en sterk konferansier. Fandenivoldsk, men sår, og med en diksjon som får oss til sprekke av fryd! Karakteren “Sally Bowles” (Birthe Wingren) blir spilt litt passivt i første akt. Det er mer søtt enn sexy, og rollefiguren mister da noe av råskapen som man skulle tro var viktig for andre akts nedtur. Det flotte i Helsingfors er at Wingren kommer særdeles sterkt tilbake i andre akt og nedturen blir enda mer kontrastfylt enn det vi har sett tidligere.

Erik-André Hvidsten gjør en sterk prestasjon som den amerikansk forfatteren “Cliff Bradshaw.” Med åpen skjorte kommer vi nærmere den inkluderende og rause amerikaneren. Vokalt er Hvidsten forestillingens beste, og det er første gang vi opplever å kjenne så inderlig på naiviteten til rollefiguren. Wingren og Hvidsten har tydelig funnet tonen og i samspill løfter de hverandre. Ros til regissør Georg Malvius som lar Hvidsten synge “Don’t go,” som altfor ofte blir strøket fra forestillingen.

For 58 år siden gikk den yndige Ulla-Britt Bostöm til Svenska Teatern i Helsingfors og ba om å få danse. Siden den gang har Boström bekledd en rekke roller både i den finske hovedstaden, i Åbo og i Vasa – og nå bekler hun rollen som “Fräulein Schneider” på Svenska Teatern igjen. Aldri før har vi kommet nærmere den beskjedne og litt usynlige utleieren. Det er med ekte bestemorsfølelse hun tar i mot sine gjester, og snur i neste øyeblikk ryggen til når gastene på naborommet blir for mange. Det er temperament i Boström når hun beskyldes for horeri og når hun avviser sin tilkomne blir vi smertelig minnet på at rollefiguren også er meget klok. Alt dette klarer Ulla-Britt Boström til fingerspissene og selv på første balkong får vi gåsehud. I samspill med Hvidsten gnistrer det, og når hun er sammen med sin kjære (Bo Andersson) får vi lyst til å spise dem opp.

Danserne klarer dessverre ikke å understøtte de sterke hovedrolleinnehaverne. Et eksempel er humorbomben “Two Ladies” som radbrekkes av dårlige prestasjoner fra ensemblet. Forestillingen hadde fortjent mer råskap, men dette blir småplukk i den store sammenhengen. Forestillingen er verdt reisen over Østersjøen.