Brød og tulipaner (Pane e Tulipani).
Italia 2001.
Licia Maglietta, Marina Massironi, Bruno Ganz, regi: Silvio Soldini.
Dette er en film som har vunnet en rekke priser og vært populær overalt den har vært vist. Silvio Soldini har filmstudier fra New York og lager både kortfilm, dokumentar og langfilmer.
Rosalda spilles av Licia Maglietta, en kvinne i slutten av 30-årene som er på ferie med sin mann og to tenåringssønner samt svoger og hans familie i turistbuss. På et stoppested kjører de fra henne uten å registrere at hun ikke er med. Det oppdages etterhvert men hun har fått tenkt og funnet ut at hun vil haike hjem.
I stedet havner hun i Venezia, en by hun lenge har drømt om å se. Hun trives alene på billig pensjonat og rimelig restaurant. Hun blir kjent med islendingen kelneren Fernando som spilles av Bruno Ganz. Han tilbyr henne å overnatte på sofaen hans da hun har lite penger og pensjonatet skal stenge. Han er en mann som stadig blr forstyrret i sine hengningsfortsøk og siterer den rasende Orlando. Han viser seg å ha en særdeles mangeslungen fortid.
Dagsoppholdet utvikler seg, hun får jobb i en blomsterbutikk, blir venner med naboen og nyter sin nye tilværelse.
Familien får beskjed, men mannen engasjerer en detektiv for å finne henne.
Dette er en film som nettopp viser viktigheten av å nyte livet, gjøre det man trives med og har interesse av. Filmen har en tone som beskriver mennesker med varm innlevelse. Den har en fin humor samt stadige små overraskende sprang i handlingen. Rollene er meget godt besatt, de ersine rollefigurer. Og er man en hyppig kinogjenger vil man finne små hentydnminger til andre kjente filmer. Oversettelsen virker god og musikkern er fint avpasset til handling og stemninger.
En bunke blomster til alle i vintermørket!
