Ibsenfestivalen 2006 Premiere Nationaltheatret 26.8.2006
Ibsen: BYGGMESTER SOLNESS
Per Egil Aske, Liv Bernhoft Osa, Svein Scharffenberg, Thorbjørn Harr, Ulrikke Hansen Døvigen. Henriette Steenstrup Regissør: Runar Hodne
Etter forhåndsomtalen å dømme skulle dette bli en Byggmester Solness som struttet av scenografiske perler teaterverden skulle himle med øynene over å få se. Magne Wiggen, en av våre unge profilerte arkitekter kjent fra blant annet «kyss frosken» på Tullinløkka, skulle sammen med regissør Runar Hodne gi byggmesteren nye moderne kulisser å boltre seg på. 20 glassplater, halvparten av den uten påskrift mens den andre halvdel tydelig danner en skyline. Manuelt blir glassplatene flyttet mellom hver akt, først i kontorlandskapsform, deretter i en oval halvbue, for deretter å danne en vegg midt på scenen.
Visst danner gjennomsiktigheten, formasjonene og noen av inskripsjonene viktige symboler, men skuespillerne trives ikke i sine nye omgivelser. De virker fremmede, og det er veldig trist.
Byggmester Solness er ikke Ibsens mest innholdsrike skuespill. Det finnes endel stillestående partier og mellommenneskelige problemer, som ikke behøver glass-scenografi men gode skuespillere. Og nettopp gode skuespillerer redder denne oppsetningen. Per Egil Askes byggmester er flott. Han drives mot selvmord i denne oppsetningen, og Henriettes Steenstrups «Hilde Wangel» er akkurat passende fandenivoldsk og pirrende. Hun sitter med kontrollen over spillet, manipulerer presist og selve den utløsende provokasjonen mot slutten av tredje akt er mesterlig utført. Liv Berhoft Osa spiller «Aline» stilrent. Overklassesyndromet er på plass, og hun kjeder seg skikkelig i det etter hvert så tomme ekteskapet. Hun spiser snop så hun kaster opp i rødrosa, og hater alle rundt seg på en vennlig måte.
Nationaltheatret bør dog vurdere utluftning på sin Bakscene. Med behagelige 17 grader i augustnatten blir kontrasten stor til de nærmere 40 innendørs. Når herren ved siden av bruker sitt program som vifte for å unngå heteslag, og damen rett foran finner frem sin portemoné og vifter som besatt for å kjøle seg ned, er det svært ubehagelig. Hva med en liten lufteluke neste gang?
