Hålogaland Teater
Masteroff/Kander/Ebb: Cabaret
Bearbeidet av Trond Lie etter Chr. Isherwoods romaner.
Oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen
Kristian Fr. Figenschow jr., Ida Holten Worsøe, Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Ketil Høegh, Maryon Eilertsen, Nils Johnson, Arne Skog, Maria Bock, Kai Kenneth Hanson, Marvin Amoroso, Tine Erica Aspaas, Johanna Irving, Ave Johnsen, Mikael Lundin Sigge Modigh, Amanda Roynesdotter, Anne Guri Tvedt, Anne Marit Tynes, Jan Nicolai Wesnes, Regi: Trond Lie
Hålogaland Teater satser stort denne vinteren, og for alle musikalelskere er det bare å bestille flybillett nordover. Ishavsbyen har en utrolig vakker teaterbygning, beliggende ved innseilingen til Tromsø og med en arkitektur som matcher den bitende kulden utenfor. At de velger å kjøpe spillerettighetene til Cabaret tyder på at teateret har ambisjoner om å fremstå som et kvalitetsteater for regionen. Med vinterens oppsetning av Cabaret viser også teateret at de er modne for turne og visninger også på sørligere breddegrader. Det er nemlig ikke spart på verken scenografiske underfundigheter eller sterke skuespillerprestasjoner i denne oppsetningen.
Vi er tilbake til Berlin i mellomkrigstiden og kontrasten fra 16 bitende minusgrader utenfor hviskes bort av Kristian Fr. Figenschow jr. som Konferansieren. Kulturspeilets utsendte har sett et titalls produksjoner av Cabaret de siste fem årene, så det var flott å se at man på Hålogaland teater tør å gå så nær den originale 1973-versjonen. Der hovedstadsproduksjoner må satse på kommersielle vrier for å lykkes i et knallhardt marked, er Hålogaland Teater tøffe nok til å kjøre en kunstnerisk stram regi som nær sagt er blottet for publikumsfrierieri. Det blir på mange måter den “ærligste” produksjonen jeg har sett, og derfor blir den også svært nær og ubehagelig. En ubehagelighet som ofte savnes.
Ida Holten Worsøe gjør en sterk prestasjon som Sally Bowles. Hun har stemme som bærer, og vinner sterkt på sitt sceniske nærvær. Gåsehudtendenser flere ganger, og særlig etter pausen får hun vist hva hun duger til. Jørn-Bjørn Fuller-Gee er en underfundig Cliff Bradshaw, men klarer ikke helt å spille troverdig i den vriene regien. Ketil Høeghs Ernst Ludvig briljerer mer, og det er morsomt å se en tøff mann forvandle seg til det motsatte. I tillegg ble vi veldig rørt av Maryon Eilertsen som spiller Fräulein Schneider med innlevelse og innsikt.
Forestillingen preges av gode enkeltprestasjoner blant hovedrollene, selv om det øvrige ensemblet bør tones noe ned. Det er en del sterke personligheter som krever mye oppmerksomhet, og man vandrer på knivseggen hva angår ensemblets evne til å stjele all oppmerksomhet. Totalinntrykket er dog veldig positivt, og institusjoner som Riksteateret bør kanskje være behjelpelige med å få denne forestillingen ut å norgesturne?
Artikkelen er skrevet på grunnlag av en ordinær forestilling.
