Chicago
amerikansk 2003
Renee Zellweger, Richard Gere, Catherine Zeta- Jones,
regi/koreografi: Rob Marshall
For de som så den publikumssuksessrike sceneversjonen av Chicago på Oslo Nye Teater og for de som ikke fikk billetter, har de nå muligheten med filmversjonen. Den har allerede markert seg ved å vinne tre Golden Globe-statuetter samt en britisk filmpris. Den er nominert til flere Oscar-priser.
Filmen er basert på en sann historie fra 1920-årene i Chicago hvor disse kriminalsakene utviklet seg til en skandalløs rettssak. Teaterstykket, The Brave Little Woman fra 1926, er blitt filmatisert to ganger og danner bakgrunnen for musicalen fra 1975 hvor den kjente koreografen Bob Fosse var en av de drivende kreftene.
Historien dreier seg om den kjente variete-stjernen Velma Kelly spilt av Catherine Zeta- Jones som opptrer på en av de populære scenene på tyvetallet. Hun beundres blant annet av Roxie Hart, spilt av Renee Zellweger, som lever i et begivenhetsløst ekteskap, men bedrar sin mann så det suser med Fred som hevder at han skal få henne inn ved scenen. Da det viser seg at han har bedratt og løyet for henne, dreper hun ham i raseri og havner i varetekt sammen med Velma Kelly som også har drept sin mann på grunn av sjalusi.
Situasjonen er dramatisk men Roxy (hvis hun kan betale det) får tilbud fra den kjente forsvarsadvokaten Billy Flynn spilt av Richard Gere som allerede har avtalt å forsvare Velma Kelly.
Så er kampen, dramatikken og oppfinnsomheten i gang. Det blir i lange perioder en forrykende historie hvor scener fra “virkeligheten” kjapt kryssklippes med kabaret-versjonen av de ulike scenene. Dansescenene er gjennomgående strålende, både den eksploderende Catherine Zeta- Jones og Richard Gere turnerer dette med lekenhet og spenst. Dette kan de! Renee Zellweger måtte lære seg å danse for denne filmen, noe hun tunerer med en lett flytende eleganse i sine partier.
Sangnumrene er i hovedsak godt turnert. Enkelte blir noe tamme og litt langtekkelige. Filmen varer i ca. to timer og dette blir noe langt. I størstedelen av filmen klarer de å holde et tempo og et intensitetsnivå slik at det blir fint driv i historien og man går tett på disse miljøene som formidles med både ironi og kraft.
