Dårekisten (Dom Durakov)
regi: Andre Konchalovsky
russisk film 2002
Russisk film på sitt beste er alltid en opplevelse og denne filmen er en av disse. Andre Konchalovskyviser med denne filmen at han mestrer det kunsstykket å formidle det tragiske, groteske, uoversiktlige, uforutsigbare og voldelige på en slik måte at man tar det inn og engasjerer seg.
I forbindelse med grensekrigen mellom Tsjetsjenia og Russland i 1996 havnet en institusjon for mennesker med alvorlige sinnslidelser og fysiske handicap midt i krigssonen. I utgangsdpunktet blir vi introdusert til en del pasienter som sliter med ulike problemer men som også har sine gleder, drømmer og håp.
En av dem er kveldsstoget som passerer institusjonen. Men en dag kommer det ikke. Først senere kommer det fraktende tanks og andre militære kjøretøy.
Personalet drar for å rekvirere en buss for evakuering av institusjonen og dermed er pasientene alene. Og da viser det seg snart at enkelte tar et ansvar so man ikke kunne tiltrodd dem og det er ulike reaksjoner i gruppen.
Så kommer tsjetsjerne, innstallerer seg i kjelleren og så er rammen satt for en realistisk, surrealistisk, oppfinnsom, gripende og brutal historie.
Men i dette tar instruktøren Andre Konchalovsky vare på det individuelle og det vare mellommenneskelige og klarer i tragedien å skape varme, forståelse og omtanke. Ikke minst er dette et innlegg om den brutale verdenssitusjonen.
Skuespillerprestasjonene er over hele linjen eminent. Institusjonen og omgivelsene er formidlet så det sitter rett i maveregionen og skiftene mellom drøm, realisme og fantasi er ivaretatt på en finstemt måte.
Det er stort at noen fortsatt lager slike filmer – og det mente også Cannes-juryen i 2002!
