Den 7. himmel
regi: Steffan Strandberg
Filmregissøren Steffan Strandberg ble for noen år siden kjent med kunstmaleren Lars «Tatjana» Kristian Gulbrandsens bilder via en utstilling. Disse fascinerte ham og han tok kontakt for å få et intervju, noe Gulbrandsen (1931) ikke var interessert i. Det var først når han fikk vite at det var bildene hans han var interessert i at han ble ønsket hjertelig velkommen til hans hus på Hidra utenfor Flekkefjord.
Finstemt kontakt var umiddelbar og Steffan Strandberg jobbet i flere måneder med dokumentarstoffet om Gulbrandsen. Han har gjennom sin levemåte gjort hele sin livsstil til et bevegelig skiftende kunstverk og huset som han selv har tegnet og innredet er som en installasjon fylt til randen av hans bilder, ulikt husgeråd og gjenstander av forskjelllig art. Det meste har sin faste plass i en spesiell orden for å gi et maksimalt estetisk uttrykk.
Gulbrandsen er fundamentalt opptatt av farger og deres sammensetning, hvilken virkning de ønsker å formidle. Han sier at bilder er som musikk. Når han viser frem bildene sine på en stor utstilling for publikum nynner og dirigerer han foran sine verk.
Filmen går nær inn på Gulbrandsen i hans hjem, hvordan han forholder seg til naboer og venner, noe som i visse sammenhenger byr på problemer og motstand. Gulbrandsen insisterer på at han ser seg selv som en ung kvinne «Tatjana» på et par og tyve år. Han kler seg deretter i korte skjørt, platåsko og snuttete overdeler i ulik kombinasjon med fantastiske farver. I tillegg farver han håret i varierende farvekombinasjoner samt maler hver dag ansiktet som et nytt maleri.
I Hidras smågater er han som en vandrende installasjon. Vi får innblikk i hans forhold til bildende kunst, hans eget uttrykk gjennom årene og at han nå har begynt å arbeide med tekster som han fremfører både utendørs og i andre sammenhenger. I tillegg drøfter han sitt forhold til Gud som er nært og tilstedeværende.
Steffan Strandberg har formidlet dette dokumentarstoffet som varer i underkant av en time på en måte som gjør at man går i dialog med deler av Gulbrandsens tanker og synspunkter. Han er finstemt uten å bli overtrampende nærgående. Dette er blitt en betagende film, original og utdypende og det er ikke ofte en dokumentarfilm får vanlig kinovisning. Det er den vel verd!
Paralellt med filmen vises en utstilling i Rådhusets Billedgalleri hvor det vises femti bilder, malerier og tegninger (se egen omtale).
