Dogville
dansk film fra 2003
Med: Nicole Kidman, Stallan Skarsgård, Laureen Bacall, Ben Gazzarra, Paul Bettany regi: Lars von Trier
Ja, nå er den klar, den siste filmen til den omdiskuterte danske regissøren Lars von Trier og den har allerede vakt debatt i flere sammenhenger, og man mener mye og ulikt.
Lars von Trier ville absolutt ha Nicole Kidmann til denne filmen, og det fikk han, i samspill med en rekke tildels meget godt kjente og erfarne skuespillere.
Vi er i Dogville i USA, et lite sted hvor alle kjenner alle og folk har akkurat såvidt de klarer seg. Interiør og kostymer er 20- / 30-årene ut fra kostymer og klesdrakt. Scenografien og personene introduseres av fortellerstemmen som gjennom hele filmen veksler med spilte partier.
Scenografien er som en stor teaterscene hvor boligene bare er markert med enkle toneangivende deler av interiører.
Folkene lever sitt rolige rutinepregete liv – og inn i dette kommer Grace (Nicole Kidman) på flukt etter skuddveksling i det fjerne.
Senere kommer en gruppe gangstere med maskinpistoler og spør etter henne. Byens unge forfatter in spe Tom (Paul Bettany) har nettopp hjulpet henne og benekter at noen har sett henne.
Grace er redd og sulten og vet ikke hvordan hun skal forholde seg. Tom tilbyr seg å hjelpe og prøver å overtale en samlet befolkning til å vise at hun er verdig deres hjelp i løpet av en fjorten dagers periode.
Grace prøver å tilby sin hjelp men ingen vil ta i mot. Tom hjelper henne og hun klarer å vinne deres tillit og får tross en del motstand alle stemmene slik at hun kan bli der.
Lars von Triers prosjekt er at han når en situasjon er satt bringer inn stadig nye elementer som endrer situasjonen og dermed får konsekvensaer for samværet og relasjonene i småbyen. Grace blir stadig mer og mer utsatt og sårbar da hun ettersøkes av politiet og det loves en stor pengebelønning for å melde henne.
Følelsene mellom henne og Tom utvikler seg og i hans drøftelser og betraktninger om hennes situasjon og hvordan den skal mestres best mulig utvikles et platonisk kjærlighetsforhold.
Lars von Trier er en mester i å sette opp konfliktsituasjoner og vise menneskers utsatthet og andres ondskap og hvordan de utnytter andre på det groveste til egen vinning.
De som kjenner den tyske dramatikeren Berthold Brecht vet at han behandler sin dramatikk ved å snu en situasjon midt i en dramatisk handling. Lars von Trier gjør noe av det samme. Her får man alle menneskers varierte uttrykk og hvordan utnytte en sårbarhet på det grusomste.
Filmen varer i nesten tre timer og i drøye to er stoffet fengslende, interessant og medrivende. Lars von Trier mestrer det teatrale dels stiliserte uttrykket til fulle. Skuespillerne over hele linjen gir engasjerende og gripende karakteristikker av disse personene som man blir fylt av både kvalme og avsky.
Det som blir problematisk er lengden og deler av sluttoppgjør-dialoger og da mister den noe av sin spenning og spenst.
