Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst 04.05 – 31.08.03
Maleriet tørker aldri… Refleksjoner over malerier i Astrup Fearnley Samlingen
Elskere av maleriet som kunstuttrykk har nå en sjelden anledning til å boltre seg i den omfattende presentasjonen av den store sommermønstringen på Astrup Fearnley-museet. De har gått ned i sin omfattende samling og valgt ut ca. 60 malerier av markante kunstnere, både amerikanske, norske og europeiske, som spenner fra perioden 1960 til i dag, de fleste i store formater.
Man har valgt å fokusere på kunstnere som har markert seg innen ulike retninger i kunstverdenen. Disse har utviklet seg parallelt, den ene bygger hovedsakelig på den amerikanskebaserte popkunsten som representerer et brudd med det etablerte. Andy Warhol er sentral her og vil være kjent for mange med hans avbildninger av suppebokser, colaflasker, bruk av reklame og serieportretter av Marilyn Monroe, Mao Tsetungog Dronning Sonja. Her viser han en tilnærming til det kunstneriske uttrykket og sine temaer med en undersøkende eksperimenterende lekenhet men også parret med en seriøs villethet i sitt formspråk.
Museet viser tre arbeider av Andy Warhol som ikke er vist før. Her ser vi hans hammer og sigd fra 1977. I Multicolored Retrospective Painting, 1979, viser han en sammenstilling av tidligere motiver med en rekke portretter av Mona Lisa, Marilyn Monroe, Mao Tsetung og suppebokser kombinert med ulike farvefelter som forårsaker forskyvinger i billedflatene. I Diamond Dust Shoes fra 1980, 1,5 x 3m, viser han i skarpe rosa og lilla farver sko kombinert med sand som spiller og glitrer på lerretet.
Andy Warhols betydning for samtidige og senere kunstnere kan vanskelig måles.
Representant for den andre retningen som er mer tydelig i Europa er engelske Francis Bacon som på tross av sine eksperimentelle kraftfulle suggererende uttrykk har basis i den kunsthistoriske tradisjon. Hans verk, et tryptikon, er inspirert av den greske tragedien Aischylos’ Oestien, hvor han formidler dette groteske morbide stoffet på en engasjerende og gripende måte i sine motiver som viser destruerte deler av menneskekroppen.
Den norske kunstneren Bjarne Melgaard har de senere årene etablert seg med en rekke oppsiktsvekkende utstillinger i både inn- og utland hvor hans fokusering på det tildels perverse, erotisk seksuelle, med arbeider som er bygget opp av tegninger, riss, tekster og skulpturer. Her er han representert med verket Uten tittel (Norwegian Gothic), 1998, hvor motivet er en skikkelse i blanding av menneske og blekksprut stilt sammen med en rekke nroske flagg og andre skisser. I tillegg vises tolv tegninger og akvareller fra 1997 med blant annet hundemotiver med tekster.
Den gjennom mange år markante Odd Nerdrumer representert med tre store malerier. De er alle fra nitti-årene, blant disse det nå omdiskuterte Selvportrett i gylden kjortel. Hans bilder henger i samme rom som amerikanske Jeff Koons frodige fotoliknende maleri Wolfman (Close-up) med han selv i omfavnelse med sin tidligere italienske hustru.
Martin Kippenberger er representert med to arbeider hvor det ironisk-humoristiske Die Frau ist die gefärlichste Waffe der Wohnung viser en kraftig oppblåsbar Barbara-kvinne iført støvsuger og sigarett og åpen slåbrok, en klar fristerinne.
Australske Chris Ofili har kombinert gammel tradisjonell flekketeknikk med figurasjon og kraftige farvefelter til et sugende eksplosivt uttrykk i bildet The Saga Continues…The Journey to Hell, 1997. Det er en tydelig politisk kommentar.
Vladimir Velickovic viser med sine to arbeider fra 1997 personer i flere stadier i en bevegelse, et sprang og et fall hvor han tillegger groteske elementer som setter motivene utover det enkle bildets nedtegning til å representere menneskenes utsatthet.
Det samme kan sies om Mirodrag Djuric Dadosom har to arbeider med billedflaten fylt av lemlestede skikkelset av barn, voksne og dyr. De sammenstilles med gjenstander og leker som forsterker det morbide.
Andre uttrykk er representert ved Jens Johannessens Vår og Torso som viser hans uttrykk i to faser, 1983 – 2002. Her kan man gå inn i alle detaljene i hans bilder.
Det poengterte bildet Three Young English Painters Arriving in Paris, 1973, av Eduardo Arroyo er et sterkt stilisert billedspråk hvor ansiktene er utformet av små flekker i ulike farver som sykdom.
Det er en stor glede at museet velger å satse på maleri og dets mangfoldige uttrykksmåter, og viser hvor vitalt dette er til tross for den stadig kjedsommelige tilbakevendende diskusjonen om maleriets død. Her kan man fråtse i ca. 60 sterke verk og finne fram til sine egne favoritter.
