Den Nationale Scene, Bergen. Herman/Fierstein: La Cage aux Folles.
Bjørn Willberg Andersen, Bjarte Helmeland, Vidar Magnussen, Frode Bjorøy, Sverre Røssummoen.
Regi: Lisa Kent.
Etter julehøytiden som ofte er spekket med familieselskaper og romjulshygge, var det godt å besøke en annerledes familie som første post på programmet i det nye året. Veien over fjellet til Bergen er ikke lang, og når man entrer det lune storscenerommet på Den Nationale Scene har vi glemt alt om stormkast og plaskregn.
For tredje gang i norgeshistorien settes musikalen La Cage aux Folles opp på et norsk teater, og Bjarte Hjelmeland og Bjørn Willberg Andersen skal denne gangen virkelig opp til eksamen. Rollene har tidligere vært spilt av henholdsvis Rolv Wesenlund og Sven Bertil Taube (1978) + Anders Dennis Storhøi og Anders Hatlo, og begge forestillinger har vært knallsuksesser og har fått leve lenge.
Første akt i La Cage aux Folles er vanskelig. Halvannen time står til disposisjon, og mange rollekarakterer skal finne sin plass og fortelle sine historier. George (Willberg Andersen) blir den røde tråden, og skal både gi sin kone, sønn, husholderske, dansere, fiskere og cafévertskap rom og oppmerksomhet. Willberg Andersen briljerer med sin knusende ro, en god vokal og utholdenhet og presisjon. Bjarte Hjelmeland eier scenen fra første éntre. Samspillet med Willberg Andersen er rørende, og nettopp denne kjærligheten gjør at vi er klare for sluttnummeret i første akt når det kommer.
Hjelmeland gir alt og mer til, og vi berøres. Sterkt. Bjarte Hjelmeland holder koken også i andre akt, og selv med en innlagt “latterkrampesekvens” (som ødelegger noe av kjemien og stemningen) blir avslutningsscenene like rystende som vi hadde forventet. Dette er også en stor positiv overraskelse. Vi forventer mye og får så mye mer.
Forestillingens andre styrke er danserne. Det er mer intenst og rått på Den Nationale Scene i 2011 enn det var på Oslo Nye i 2004, og danserne får her også mer rom til å vise skuespillertalent enn hva vi har sett tidligere.
Vidar Magnussens husholderske er en karakterstudie av rang og Frode Bjorøy treffer godt med sin Jean Michel. Særlig i den siste scenen tror vi på tårene i Bjorøys øye, og da blir forestillingen rørende nok en gang. Sverre Røssummoen gjør en fabelaktig Francis og får frem de eldste publikummernes mørkeste tanker på lekkert vis. Røssummoen snakker med salen, og vi mindre fordomsfulle får litt frysninger.
CåreJånni Enderuds kostymer lyser opp i vintermørket. Forestillingen spilles frem til 5. februar 2011 og vil få nypremiere høsten 2011.
Artikkelen er skrevet på grunnlag av en ordinær forestilling.
