|
Hero (Ying Xiong)
kinesisk 2003,
Jet Li, Maggie Cheung Man- Yuk, Zhang Ziyi, Tony Leung Chiu-Wai, Donnie Yen
regi: Zhang Yimou
En utrolig vakker film. Men også en kampfilm, ‘alle kampfilmers mor’, som den også er blitt karakterisert som av en utenlandsk anmelder.
 Hero er selvfølgelig en film som ble Oscar-nominert. Hvorfor den ikke vant ligger i dagen. Dette er filmestetikk som er så langt fra Hollywood det omtrent går an å komme. For å si det rett ut, den var ganske sikkert ‘utenfor skjemaet’ for det ærverdige akademiet.
 Og uforståelig er den sikkert også for de mange kinogjengerne som er oppflasket på amerikanske såper og billige effekter. Den er så langt fra vår analytiske måte å se på en historie på, at den skal være episk, ha en begynnelse og slutt som det går an å gjøre. Her er det intet. Filmen beveger seg på mange plan, hvor de indre tankene spiller en sentral rolle. Handlingen er ytre sett komplisert men i hvert fall presentert i flere alternative versjoner, og også budskapet.
 De mange kampscenene foregår like mye i indre tanker, forestillinger, som i fysisk utfoldelse. Noe av filmens budskap er også at det mentale står over det fysiske, som den gamle kalligrafimester uttalte under en beleiring, at en må stå mot pilene, morgendagen vil vise hvem som overlever. Kultur mot fysisk makt.
 Et slikt budskap kan ikke unngå å ha paraleller i dagens situasjon. Men det blir for enkelt å si at dette er en film hvor det ‘østlige’ tenkesettet står opp mot det ‘vestlige’. Eller for den saks skyld at et enkelt sandkorn i ørkenen har mere sprengkraft i seg enn all verdens B-2 Stealth-bombefly.
Filmen bygger på et flere årtusen gammelt sagn fra den tid Kina holdt på å bli samlet til et keiserrike. Keiseren Qin tilkaller helten Navnløs som skal ha tatt livet av tre av hans fiender. Han vil vite mer om hvordan det har foregått. Men dette gjennomskues, den egentlige planen er å komme på femten skritts avstand fra keiseren for så å ta livet av ham.
 I disse scenene i det keiserlige palass er det massescenene som imponerer. Det er scener med soldater, hester og den tidens masseødeleggelsesvåpen. Men der filmen forbløffer og henriver er de fantastiske kampduellene.
Dette er scener med en uvanlig sanselig estetikk, så visuelt framstilt at det ikke likner på noe annet vi har sett. Det er kunstballett i ordets rette betydning. Sverd kløver vannet, mennesker flyr gjennom luften, det er akrobatikk og bevegelse som knapt kan karakteriseres.
En estetisk nytelse.
|
