Oscarsteatern Stockholm
Saturday Night Fever
Andreas Lundstedt, Thérèse Andersson, Hanna Lindblad, Jörgen Ohlsson, Robert Carlsson, Robin Olsson, Andrés Esteche, Johannes Brost, Ewa Roos, Leo Nielsen, Markolio, Timo Lattu, Hanna Linné, Alexander Larsson, Sharon Johansson, Pernilla Ranagården, Fatima Edell, Lena Fredrikson, Anna Nilsson, Mattiaz Andersson Regissör/Koreograf – TJ Rizzo, Musikalisk instudering – Kari Stokke
For et drøyt år siden hadde “Saturday Night Fever” premiere på Chat Noir i Oslo, og denne oppsetningen har nå gått videre til Oscarsteatern i Stockholm der scenografi og de fleste kostymer er uforandret. Det er derfor svært nærliggende med en sammenligning av oppsetningene og det er bare å konstatere at svenskene vinner denne gangen, takket være et par meget solide enkeltprestasjoner.
Men det åpnet stygt. Åpningsnummeret faller i bakken som en stein. Ufattelig dårlig og til tider uforståelig diksjon, selv for innfødte musikalelskende stockholmere. Et orkester som tydelig sov på sine plasser og våknet ikke før drøyt midtveis i forestillingens første nummer. Med bakgrunn i den katastrofale åpningen og at Andreas Lundstedt som “Tony Manero” ikke kan sies å være forestillingens sterke kort, kom hele musikalen svært skjevt ut. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi var på skinner igjen.
Andreas Lundstedt, kjent blant annet fra suksessbandet “AIcazar,” behøver i likhet med de fleste andre innehavere av større roller noen minutter på å “komme i gang.” Det vitner om en litt slapp holdning og denne gangen løsner det ikke før helt mot slutten av første akt. Det blir lenge å vente. Ikke før Hanna Lindblad (Anette) fremfører en gnistrende versjon av “If I can’t have you” våkner ensemblet til liv. Ewa Roos, særlig i rollen som Lucille, imponerer også stort med sin fantastiske måte å spille alkoholisert servitrise på. Hvilket ganglag og hvilken leopardutrustning!
Resten av denne artikkelen har jeg tenkt å vie til forestillingens store positive overraskelse. Kulturspeilet omtalte i september i fjor fiaskoforestillingen “Billy” på Chateau Neuf, og i den forbindelse dukket lyspunktet Jørgen Olsson opp. Hans sceniske utstråling ble kommentert positivt og bare ett år etter ensembleroller i “Evita” og “Billy,” har den unge herren sitt definitive gjennombrudd i Stockholm denne høsten. Olsson er den komplette musikalartist. Intet mindre. Hans sceniske utstråling er fremdeles upåklagelig, men i tillegg har han utviklet en fremragende stemme med både følsomhet og kraft i en og samme tone. Da vi i Oslo ikke fikk medfølelse med “Bobby,” var stockholmspublikummet på bristepunktet da rollefiguren hoppet fra broen sent i andre akt. Som illustrasjon på det sterke spillet Olsson presterer må nevnes to unge jenter fra de bakre rader som regelrett brast i gråt når selvmordet var et faktum, noe som utløste snufsing hos noen og enhver.
Herlig å se at musikaler engasjerer, og all ære til Olsson for sitt gnistrende troverdige talent og hans stemme med både spenn og utrolige fylde. Vi bøyer oss i støvet og responderer med stående applaus. Olssons “Tragedy” er noe av det største vi har opplevd på musikalscenen noensinne og blir naturlig nok forestillingens desiderte høydepunkt. Vi gleder oss til å følge Jørgen Olsson videre og håper at han snart blir å se på norske scener igjen. Det er ingen skam for utvandrede nordmenn å vende tilbake.
Artikkelen er skrevet på grunnlag av en ordinær forestilling, etter cirka en måneds spilletid.
Forestillingen er foreløpig satt opp frem til jul.
