Gledens hus
Originalens tittel: The House of Mirth
Med Gillian Anderson, Eric Stoltz, Dan Aykroyd, Laura Linney
regi: Terence Davies
Tiden er slutten av 1800-tallet, miljøet er New Yorks blaserte overklasse der de aller mest rigide omgangsformer råder. Lily Barton er filmens hovedperson, en elegant, kresen og vakker kvinne i slutten av 20-årene, som har takket nei til frierier så langt i påvente av “større fisker”. Lily Barton bor hos – og er økonomisk avhengig av – en meget rik og striks gammel tante, sammen med en kusine. Hun er selv foreldreløs og ubemidlet etter at hennes far ble ruinert mange år tidligere.
Ikke nok med at regissøren Terence Davies skildrer det kontrollerte og perfeksjonerte i dette overklassemiljøet genialt; med kameraets lange tagninger gjør han det også til selve filmens form. Man taaaler laaangsomt, heeever aaaldri steeemmeeen, deeet heeeleee eer daaannneeet og meeegeeet kooontrooolleeert. Man hever øyebrynene lett, ser ned langst nesen og ut til siden når man ikke gouterer noget, beveger seg langsomt, høyreist og verdig. Disse omgangsformenes langsomme tempo, som signaliserer en tilværelse der man ikke trenger arbeide, stresse eller anstrenge seg, gjøres også til selve filmens tempo. Når nyrike oppkomlinger entrer scenen med vulgær entusiasme, lar regissøren hele filmen gå fortere. Scenografi, kostymer og fotografering danner en estetisk drøm ned til den minste detalj.
Lily Bartons tilværelse er ikke bare enkel. Hun er intelligent og prinsippfast, og søker forgjeves etter en rik beiler hun kan dele sitt vidd med. Hennes nære venn Lawrence Seldon er på mange måter hennes mannlige motstykke og derfor populær i sosietetslivet, men teller dessverre ikke, siden han heller ikke eier den berømmelige nålen i veggen.
Lily Barton er på grunn av sine selvstendige meninger i opposisjon til dette miljøet, men på miljøets premisser. Når dette samfunnet etterhvert begynner sine manipuleringer av henne fordi hun ikke følger spillereglene, bryter hun ikke over tvert. I stedet står hun ved sine meninger, lar seg fryse ut, og starter derved sitt martyrium. Selv om Lily Barton er intelligent og ressurssterk, er ikke dette en kvinne som tar et oppgjør med dem hun forstår vil henne vondt, tar den lille arven hun tross alt tilkommer og setter kursen for koloniene, for eksempel. Hun lar seg i stedet gli ned gjennom samfunnsklassene, med akkurat nok forbindelseslinjer til sitt gamle miljø til at de holdes orientert om hennes stadig dårligere tilstand.
Dette er selvmorderens defensive og nytteløse stategi. Lily Barton saboterer seg selv; – sekretærarbeid blir for vanskelig, hattesøm blir for vanskelig, æresgjeld skal betales uansett hvor unødvendig og urettferdig den er. Ved å straffe seg selv vil hun straffe miljøet som ikke godtar henne. Når hun er død, kan de ha det så godt. Så når Selden til slutt i filmen synker gråtende sammen ved fotenden av sengen, finner han en martyr som har tatt akkurat passe mye gift til at hun skulle stryke med, ikke en udelikat slurk for mye, resten har rent ut til en pen flekk på sengeteppet. Hun har fulgt spillereglene til det siste.
Regissøren Terence Davis har fulgt forfatteren Edith Whartons bok House of Mirth svært trofast. Edith Wharton er også forfatteren til boken The Age of Innocence som ble filmatisert av Martin Scorsese i 1993. I motsetning til Scorsese har Davis ikke brukt voice over, men i tråd med sin langsomme regi har han i lange og stemningsfulle sekvenser overlatt til skuespillerne i dialog, minikk og kroppsspråk å formidle romanfigurenes tanker, følelser og indre liv, som forfatteren satte så sterkt fokus på.
Markedsførerne av filmen har gjort et poeng av at enkelte svært selektive miljøers uskrevne lover, uansett tid og sted, gjør filmens problemstilling like aktuell i dag. Hvorvidt dagens publikum med vår tids valgmuligheter og hundre års fokusering på adferdspsykologi vil identifisere seg med “heltinnen”, vil bli interessant å se.
