Det Norske Teatret 13.6.2007
Skyfri himmel – gjestespill fra Rogaland Teater, basert på Bjørn Eidsvågs sanger med tekst av Olaug Nilssen
Espen Hana, Sally Nilsson, Gretelill Tangen, Øystein Martinsen, Cato Skimten Storengen, Torfinn Nag, Randi Tytingvåg, Rita Eriksen, Jan Ingvar Toft, Marit Sandsmark og Malin Soli
regi: Marit Moum Aune
Fallhøyden er enorm når Bjørn Eidsvågs tekster flettes inn i en historie fra det vestlandske bedehusmiljø, og står opp som en nyskrevet musikal. Rogaland Teater tok i november i fjor sjansen, og resultatet vises nå for Oslo-publikummet på Det norske teatret. Olaug Nilssen og Bjørn Eidsvåg har sammen skrevet denne musikalen og takket være et godt ensemble og dyktig regi har denne musikalen faktisk blitt meget bra. Marit Moum Aune skal ha mye av æren for at dette har lykkes. Skuespillerne har tydelige arbeidsoppgaver, og noen ganger blir det litt for innarbeidet og tydelig, men totalt sett blir dette musikalens overlevelsesstrategi.
Hovedpersonen Anna (det eneste hun ønsket seg var en solskinnsdag, skyfri himmel, en problemfri time i gode venners lag, nykter men svimmel…) spilles av én skuespiller og én danser. Dette er meget godt grep. Der skuespilleren kommer til kort hva angår bevegelse, stepper danseren inn, og samspillet mellom Randi Tytingvåg og Marit Sandsmark (danser) fungerer optimalt. Kontakten mellom disse er magisk og meget troverdig. Øystein Martinsen som tyrannisk bedehuspredikant spiller også ubehagelig godt. Sammen med kona (Sally Nilsson) utgjør de et pietistisk predikantpar, hvor ekteskapsbruddet blir herlig befriende.
Vi følger Anna fra fødsel til grav i denne musikalen. Streng religiøs oppvekst munner ut i et voldsomt ungdomsopprør. Pietismen møter sin motstander i den radikale presten Per (Espen Hana) og hans fortryllende kone Sigrun (Rita Eriksen). Det er et flott grep å benytte Eriksen i rollen. Hun er ingen stor skuespiller, men stemmen er fantastisk! Kveldens sjarmtroll er dog Gretelill Tangen som den trofaste bedehusvankeren Aud. Rollefiguren har alltid med seg nybakst og stiller opp i all slags vær og vind. Men selv Aud må bøye av for livets fristelser, og hennes fantastiske “Forbuden frukt” er ubetalelig god.
Et par negative ting sitter dog på netthinnen. Forestillingen kan virke litt for perfekt. Scenografien er tilpasset en del tekstlige underfundigheter, handlingen blir litt for forutsigbar og skuespillerne har blitt litt for veldreide. Varmen og nærheten kan i perioder forsvinne, og da merker man at forestillingen er på ville veier. Men ensemblet henter den inn igjen, slik at det hele fremstår som en god helhet. Opptakten mot sluttscene var også alt for brå, og litt av tematikken forsvant i hastverket.
Om du får tak i billett i helgen så ikke nøl med å besøke Hovudscenen! Vel verdt å få med seg og et must for Eidsvåg-elskere.
