Premiere Nationaltheatret 25.4.2009
Johann Strauss d.y. / Haffner / Genée: Flaggermusen
med: Ole Johan Skjelbred, Andrea Bræin Hovig, Ingar Helge Gimle, Jan Gunnar Røise, Marian Saastad Ottesen, Frøydis Armand, Lasse Lindtner, Heidi Goldmann, Per Christian Revholt, Regi: Runar Hodne, Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt
Flaggermusen på Nationaltheatrets Amfiscene hadde alle muligheter i seg til å bli en kjempeflopp. Fallgruvene ligger brettet ut som perler på en snor når man skal ta en populær operette og ‘oversette’ den til teaterspråk. Men vi kom ut av teateret i godt humør etter halvannen times fornøyelig underholdning.
Oppsetningen hadde fungert som den skulle. Med (som i operaen) eller uten (som i teateret) full oppsetning og full besetning med Johann Strauss’ musikk fungerer denne flortynne forviklingskomedien akkurat slik det er tenkt: den underholder og morer. Vi var i nøyaktig samme sinnstemning som da vi kavet oss ut av Bjørvika-operaen for bare et par måneder siden, Flaggermusen skal ikke tas på høytidelig alvor, det skal ikke legges noen alvorlig intensjon bak dette. Verden og teatret skal ikke forandres med en oppsetning som dette, snarere tvert imot, vi må av og til akseptere at livet noen ganger er tull og tøys og når det ikke legges noen grensesprengende hensikter bak dette, kan vi faktisk ha en fornøyelig stund – med tull og tøys.
Riktignok har kveldens instruktør Runar Hodne svake tilløp til å legge opp til at det går an å se disse maskeforviklingene som en dobbelt maskekomedie og dermed alvor, men vi hadde store vanskeligheter med å lodde dypere i det vi fikk oppleve på scenen i går. Han mener at Flaggermusen er en godbit, en indrefilet, som det er fristende å sette tennene i, spesielt siden han på merkverdig vis mener at operaformen siden ca. 1870 har utspilt sin rolle (!).
Man har rett og slett tatt den elegante operetten til Johann Strauss og flyttet den over til scenegulvet. Musikken er delvis i behold gjennom at Per Christian Revholt sitter ved flygelet og klunker i vei på de mest kjente valsene og melodiene. Både handling og musikk er sterkt forkortet, knappe halvannen time tar det å dra seg gjennom dette stoffet. Dermed får vi bare korte glimt av eller antydninger til de mest kjente musikk-snuttene. Arier i tradisjonell forstand spares vi for. Mikrofon styres det stort sett unna, uten når mikrofonstativet blir en del av spillet. Det gjøgles og spilles. Tråden er tynn. Syltynn. Men det balanseres. Det er imponerende å oppleve hvordan skuespillere og instruktør makter å beherske seg og skape en form for underholdning på scenen.
Det er et absolutt pluss for oppsetningen at man hat valgt å styre unna de mest burleske komiske opptrinnene. Mulighetene for overspill ligger tett som haggel. Kunsten er å begrense seg, og det makter ensemblet på en overbevisende måte. Faktisk blir komedien mest underholdende der man går tettest inn på originalformen, hvor merkelig det enn kan høres. Faktisk synes jeg ensembleopptrinnene med sang var noe av det som fungerte absolutt best ved denne oppsetningen. Selvfølgelig ikke sang slik man forventer av topptrente sangere i en full oppsetning på en operascene, men et sanglig uttrykk som treffer denne strippete komedie-i-komedie formen på an alldeles utmerket måte.
Ikke nok med det. Etterhvert tas instrumenter fram. Her viser skuespillerne at de har båret på skjulte talenter i en årrekke. Lasse Lindtner på kontrabass, Heidi Goldmann på fele og Jan Gunnar Røises gitarspill er blant de overraskelsene forestillingen byr på. I denne sammenhengen kan vi ikke ta med Frøydis Armands ‘spill’ på elektrisk gitar. Men i denne scenen og som forestillingens prins Orlovsky leverer hun herlig og avbalansert spill, til stede men samtidig i god nok avstand til det alvorlige meningsfylte at underholdningen og det lettbente uforpliktende får full anledning til å utbrodere seg. Hun får stadig anledning til å gjenta sitt hippie-buddskap om at i hennes hus har alle lov til å være seg selv og gjør hva de vil.
Det er mye godt å si om alle de medvirkende. Det leveres utmerket ensemblespill på scenen. Faktisk er helheten i denne forestillingen noe som er umiddelbart sjarmerende og sympatisk. Enkelte ganger merker vi at det skulle strammes litt opp her og der, men når premierenervene roer seg regner vi med at dette faller på plass.
Man kan ikke oppsøke Nationaltheatret med den hensikt å oppleve valsekongen Johann Strauss’ største suksess slik den er skrevet. Men men kan ha en fornøyelig stund. Skuespillerne og instruktøren har valgt en vanskelig form. Sluttresultatet er alldeles strålende. Lettbent og fornøyelig.
