Premiere Nationaltheatret 8.3.2008
Büchner: Leonce og Lena
Jan Grønli, Espen Reboli Bjerke, Agnes Hildén Kittelsen, Marian Saastad Ottesen, Mads Ousdal, Jan Gunnar Røise, Thor-Arne Korsell
Regi og bearbeidelse: Sebastian Hartmann
Scenografi og kostymer: Susanne Münzner, Lysdesign: Rainer Casper, Videodesign: Torbjørn Ljunggren/Rainer Casper
Du blir ikke annet enn forvirret når du går for å se Sebastian Hartmanns versjon Leonce og Lena. Hva er meningen? Hva vil han med denne oppsetningen? Hva er vitsen med å vise oss slikt?
Du setter deg ned og opplever lenge før teppet normalt skulle gå opp at stykket allerede er i gang. Aktørene boltrer seg på det som skal være en videoskjerm plassert mellom to palmer. Så starter det. Til Arvo Pärts Fratres danses det ballett (!) – intet mindre – og vi opplever en skråstilt femmeter med seilene oppe som med dreiescenens hjelp beveger seg rundt og rundt i så å si to samfulle timer. Videoskjermen blir nå seilene, og opptakene er tydeligvis i sann tid inne fra cabinen.
Hva det skal illustrere og hva meningen med det er står svært uklart for oss. Mennesker i bevegelse i utagerende ansiktsgrimaser, replikker uten mening og noen av dem avlevert i fistel med mikrofonens hjelp så det blir helt umulig å skjønne hva som sies.
Så fortsetter det. Seilbåten fortsetter sin ferd og vi blir fortsatt undrende: hva er det vi opplever?
Mannen bak Nationaltheatrets største kunstneriske suksess i nyere tid, Markens Grøde, er tilbake med en ny oppsetning. Virkemidlene er de samme, sterkt ekspresjonistisk teater, fri diktning med utganspunkt i den opprinnelige fortellingen, improvisasjoner og et teateruttrykk som er oss vilt fremmed. I Markens Grøde fungerte det til alt overmål, det ble en oppsetning som slo fullstendig knock-out på alle våre (teater)sanser. I denne oppsetningen må vi si at det meste gjorde som seilbåten, det dro oss forbi. Vi ble sittende igjen med undring: hva er meningen?
Nå kan man si at Markens Grøde og for den saks skyld Borkmann og Gengangere – to av hans tidligere oppsetning på Nationaltheatret – er teater vi kjenner. De bygger på historier vi er fortrolige med og fått inn så å si med morsmelka. Anerledes blir det med Leonce og Lena. Georg Büchners skuespill fra 1837 tilhører riktignok noe av det fremste av tysk klassisk dramatikk, men her hjemme er det mer eller mindre ukjent. Det er klart at den kommende teatersjefen i Leipzig her hadde for seg en dobbelt oppgave. Han måtte også forberede oss på en slags historie – riktignok innen rammene av sitt ekspresjonistiske uttrykk – hvis han skulle nå fram til oss med sine ideer og assosiasjoner over Büchners tekst. Men med dette lyktes han ikke.
Georg Büchners skuespill fra 1836 er en kjærlighetskomedie – i utgangspunktet. Noe vi hadde store vanskeligheter med å oppdage underveis. Men det er kanskje heller ikke meningen. Stykket har opprinnelig flere lag av tekst som med sitt fragmentariske preg kan peke mot det moderne teatret. Det er en forviklingskomedie med prinsen og prinsessen som rømmer fra et arrangert ekteskap og som finner hverandre til slutt når maskene faller til utbrudd om at ‘dette må være paradis’. Det siste ble uttrykt i gårsdagens oppsetning ved at Thor-Arne Korsell kom inn helt mot slutten med englevinger, salig blikk og forsonende miner til tonene av Cat Stevens. I noe av stykket framhever den unge revolusjonære dramatikeren hva som var den nye tids kjedsomhet, er vi blitt automater? Stykket inneholder filosoferinger over temaet Hvem er jeg?
I Sebastian Hartmanns nedkuttede versjon er dette visstnok blitt en historie om en mann som tilsynelatende er hjertesyk, går gjennom en operasjon og i døs opplever en rekke bilder med personer og hendelser. Underveis har han latt skuespillerne improvisere uten eksakte rollefordelinger. Kameraet følger forestillingen intenst og nært og spiller dobbelt opp.
Teatret har vært så vennlige å gjengi i programmet de ordene Sebastian Hartmann lot falle på første leseprøve. De gir et ikke uvesentlig innblikk i hvilke ideer han har hatt med denne oppsetningen. Men om den ikke når inn til oss, er det andre ting som imponere sterkt ved denne forestillingen: scenografien, lys- og videoarbeidet. Bruken av lyset mot den hvite horisonten som kranset scenerommet skapte sterke spektakulære scener. Opplevelsen av dette er nesten verdt et teaterbesøk i seg selv.
Regissøren for den tidligere oppsetningen av Leonce og Lena på Nationaltheatret i 1972, Edith Roger, var til stede på gårsdagens premiere. Hva hun måtte tenke, er usagt. For vår del fikk vi en kraftig påminning om at vi har våre begrensninger.
En taus Calixto Bieito raste forbi oss i garderoben etter gårsdagens forestilling. Hva han tenkte vet vi ikke, muligens har han fått ideer til hvilke grenser han kan tøye. Han er nestemann ute på teatret med vårens oppsetning av Brand.
Det er ikke alt vi fatter eller er i stand til å trenge inn i. Denne oppsetningen var noe av dette. Dessuten er det slik at teater ikke nødvendigvis skal gi forklaringer og løsninger på livets og tilværelsens grunnleggende spørsmål. Det skal også stille spørsmål og få oss til å undres. Om ikke annet så lyktes det i så måte.
