Premiere Det Norske Teatret 18.1.2006
Dostojevskij: Brotsverk og straff, Dramatisert av Erik Uddenberg
med: Henrik Rafaelsen, Jorunn Kjellsby, Harald Heide-Steen jr., Gjertrud Jynge, Nina Woxholtt, Ulrikke Greve, Thorir Sæmundsson, Jon Eivind Gullord, Kirsti Stubø, Svein Tindberg, Svein Roger Karlsen, Trini Lund, Terje Skonseng Naudeer, regi: Tobias Theorell
Det krever både mot og en stor porsjon selvtillit å ta på seg oppgaven med å lage fengende teater anno 2006 av Fjodor Dostojevskijs ultraspennende kriminalroman “‘.” Det er derfor svært gledelig å se at Det Norske Teater lykkes med å skape en scenografisk minimalistisk utgave av klassikeren, der de store spørsmål får all oppmerksomhet. Teksten er tilnærmet lik originalen og beviser at russerens tekst er aktuell selv i dag, skremmende aktuell i et rettferdighetsperspektiv.
Scenografisk vinner denne forestillingen på enkelhet. På gulvet ligger et stort teppe som danner et kart over St. Petersburg fra 1880-tallet som viser dødstallene i tusentall, inndelt i byens ulike bydeler, fra den harde tiden Russland opplevde med økonomisk krise og økende klasseskille. 18 grå tunge søyler, i typisk kald russisk hverdagsarkitektur, danner bakrommet av scenen og vitner om fattigdom og nød. Raskolnikov, i Henrik Rafalsens gnistrende utgave, holder liv i dramaet der han vandrer rundt i slitte klær, men rak i ryggen og hele tiden troende på sin teori på livets rettferdighet. Rafalsen klarer med sin presise diksjon og fantastiske dialekt å formidle smerten og sårheten bak Raskolnikovs ytre. I samspill med Kirsti Stubø(Sonja) slår det gnister, og Stubø får frem en svært god tolkning av den godhjertede prostituerte, den eneste som klarer å nå inn til Raskolnikovs hjerte.
De øvrige skuespillerne har mer problemer med å forme sine rollekarakterer. Forhåpentligvis bedres dette utover i spilleperioden, men foreløpig får storheter som Gjertrud Jynge og Jorunn Kjellsby ikke nok strenger å spille på. Spilletiden er to timer og førti minutter inkludert hvile, og det tilsier at alt er skåret ned til benet. Heldigvis, for det er nettopp dette som får dramaet til å beholde nerven helt frem til avslutningsscenen med Stubø, der skiftet fra grått til gull er en scenografisk perle. Publikum blir sittende i stummende mørke, blendet av dramaet på scenen.
“Brotsverk og straff” har blitt en flott forestilling. Var Raskolnikov et monster eller et offer, var anger og samvittighet fremmedord, eller var det nettopp dette som fikk Raskolnikov til å bli frelst? Svaret får du muligens utover vinteren på Hovudscenen på Det Norske Teater.
