Ibsenfestivalen 2006 Nationaltheatret 28.9.
Ibsen: Fruen fra havet
Gjestespill fra Teatr Dramatyczny, Warszawa i samarbeid med Change Performing Arts, Milano
Med: Anna Dereszowska, Regissør: Robert Wilson
Den amerikanske instruktøren Robert Wilson gjestet mandag kveld Nationaltheatrets hovedscene med sin produksjon av Ibsens “Fruen fra havet” fra Teatr Dramatyczny i Warszawa. Alle som så “Peer Gynt” i hans regi på Det Norske Teatret eller ved gjestespill rundt om i landet, husker hans visuelle uttrykksform der ordene kommer i annen rekke. En slik form for teaterkunst er livsfarlig. Man må stole blindt på Ibsens tekst, for det vi ser er karakterene som former seg som silhuetter i lyssjatteringer. Ibsens tekst må være sterk, og får ingen hjelp av skuespillernes teknikk. Ansiktsuttrykk eksisterer nesten ikke, og de få som fremstilles er overtydelige. Noen ganger står i mørket, andre ganger vandrer de hvileløst omkring.
Scenografisk er dette en enkel og minimalistisk forestilling. En skrånende gulv, som på et skip i storm, med blått og hvitt lys på bakveggen. Skutens mast står fast, mens seil heises og senkes i takt med karakterenes følelsessvingninger. Elida entrer scenen i Danuta Stenkas høyreiste, androgyne skikkelse (les: Ute Lemper), for så å falle sammen i ryggen, omtrent der selverkjennelsen kommer, hvor hun konkluderer med at hun ikke kan bli noen god mor for sine stedøtrer. Hennes smerte og dragning mot havert forsterkes med kraftige lydbilder av storm og meterhøye bølger som skylles utover salen. Wilson tør, og Wilson lykkes. Å spille Fruen fra havet, med tekst anno 2006, uten pause er dristig med et klokkerent valg denne gangen. Nerven, intensiteten og den glødende tematikken holdes i helspenn.
Polsk er et vakkert språk. Det antas at det ble snakket “polsk riksmål” på scenen mandag, og nærmere de franske lyder går det nesten ikke ann å komme. Som musikk. Et herlig regigrep var det også å se Hilde og Bollette som klossete (men utspekulerte) Karius&Baktus-figurer tatt rett ut av Ivo Caprinos verden. Når Arnholm entrer scenen klipper Hilde håret til Bollette. Snakk om å sitte i saksen? Vakker var også sluttscenen hvor de store livsvalg gjøres. Den fremmede er sogar fratatt sine replikker, mens Elida fremfører dem i tredjeperson. En lekker detalj, som gjør den fremmede enda mer fremmed og skummel. Herr Wangels kraftfulle bassrøst vinner frem denne gangen også, så friheten under ansvar lever videre. Heldigvis.
Forestillingen spilles også tirsdag 29. august. I utgangspunktet utsolgt, men det finnes alltids en billett å oppdrive.
