Premiere Det Norske Teatret 31.8.2006
Gerome Ragni/ James Rado/ Galt MacDermot: HAIR
Hans Marius Hoff Mittet, Tor Ivar Hagen, Jannike Kruse Jåtog, Ingrid Bolsø Berdal, Frank Kjosås, Charlotte Frogner, Camilo Bresky, Elisabeth Hammersbøen Rustad, Dorina Marie Iversen, Jan-Christian Horntvedt, André Danielsen, Anett Amundsen, Anette Amelia Larsen, Björn Sandberg, Ellen Dybvik, Emma Hellström, Jan Torger Storsnes, Jonas Georg Digerud, Kristin Berg, Linda Karoline Ringstad, Mari Baade, Niklas Gundersen, Randi Bjerkan, Signe Alexandra Domogalla, Yvonne Christin Solberg
Regi: János Szász, Koreografi: Csaba Horváth
Musikalen Hair spilles endelig på en hovedstadsscene igjen, og filmen «An American Tribal Love Rock Musical» fra 1968 danner fremdeles en ramme rundt musikalversjonen, men Det Norske Teatret legger handlingen til vår tid i et vellykket og presist regigrep. For å få den optimale opplevelsen på hovudscenen på Det Norske Teatret bør man egentlig ikke ha sett filmen på forhånd. Musikalen har i utgangspunkt intet manus, men nær 40 sangtekster danner grunnlaget for forestillingen. Og det er nettopp vokalt denne oppsetningen scorer mål.
Jannike Kruse Jåtogs «Sheila» imponerer mest. Kruse Jåtog har stemmen, kraften og utholdenheten som kreves av en slik kraftprøve av en hovedrolle. Samtidig som hun er en herlig motspiller for både Hans Marius Mittets pågående «Berger» og Tor Ivar Hagens «Claude.» Begge de to sistnevnte har stemmeprakt langt utover det vanlige. Særlig Hagen imponerer stort, særlig med tanke på hans typiske musikalstemme. Her venter flere store musikalroller fremover, bare norske teatersjefer klarer å holde han innenfor landegrensene. Til slutt må Frank Tjosås fremheves. Hvilken stemmeprakt på unggutten. Den røffe oversettelsen av tekstene fremhever Tjosås sine sterke sider og hans gnistrende intensitet er herlig.
Forestillingens store svakhet er dessverre dansen. Nivået er på bristepunktet, og kvaliteten er rett og slett alt for dårlig. Kanskje kan man skylde på kort prøvetid, liten tid til å sy sammen forestillingen eller alt for mange nyutdannende dansere og mangel på rutine – men det holder ikke mål. Kulturspeilet har tidligere påpekt den manglende fokus på danseutdanning i Norge, og Bårdarakademiet (hvor de fleste danserne i denne oppsetningen har fått sin utdanning) må heve nivået merkbart om de ønsker å bli sett på som en profesjonell aktør i fremtiden. Det er trist at dansen svikter, for det senker helhetsinntrykket et par hakk under det som denne forestillingen hadde fortjent.
Scenografisk er dette en meget avansert forestilling. Det kan fort bli for mye når «golfbiler» blir benyttet til å dra tunge dekorasjoner og opptil fem mann må til for å endre scenebildet mens artistene står foran å synger. Åpningsscenen er dog knusende god. Apatiske ungdommer på rekke og rad, med ryggen mot publikum, i full gang med å kommunisere anno 2006 – via pratekanaler på Internett. Ensemblet mangler ansiktsuttrykk, følelser og er bleke i det sterke scenelyset. Hvor er engasjementet, hvor er raseriet, hvor er debattantene, hvor er fremtidens kritiske røster? Sommerfugldekorasjoner på veggen forsterker det hele og minner oss om at vår tids latskap kan være en trussel for fremtidens samfunssdebatt.
Dette er en forestilling som på premieren torsdag føltes litt uferdig, men den har stort potensial.
En perfekt førjulsforestilling, kanskje?
