Harry Potter og mysteriekammeret (Harry Potter and the Chamber of Secrets)
med: Daniel Radcliffe, Ronny Wiltersen, Kenneth Branagh, David Bradley, Rupert Grint, Emma Watson, Miriam Margolyes, Bonnie Wright, Oliver Phelps, James Phelps, Julie Walters, Maggie Smith, Alan Rickman, Tom Felton, Jamie Waylett, Joshua Herdman, Jamie Yeates, Scott Fearn, Tom Felton, Devon Murray, Matthew Lewis, Richard Harris, Jason Isaacs, Robbie Coltrane,
Regissør Chris Columbus
Så er det klart for Harry Potter-film nr. to.
Den har en åpningssekvens hvor Harry er tilbake med sine slektninger. De fortsetter å plage ham og hindre hans ufoldelse, spesielt etter besøk av den merkverdige husalfen som advarer Harry på det instendigste mot å dra på Galtvort-skolen denne sesongen fordi han vil bli utsatt for stor fare. Men etter dramatisk flukt og diverse vanvittige hendelser havner vennegjengen igjen på skolen for heksekunst og trolldom.
Det tar ikke lang tid før uforklarlige skremmende ting begynner å skje som hviskende stemmer, blodskrift på veggene og barn og dyr som blir forstenet. Ryktene går om dramatiske hendelser for mange år tilbake hvor barn av ikke-trollmannsblod ble truet og drept og redselen brer seg om monsteret i det hemmelige kammeret.
Ungene prøver å finne ut av historien hvor lærerne bidrar med bare deler av dette. Potter og vennene Ronny og Hermine aksjonerer på egen hånd ved hjelp av gamle skrifter, heksebrygg, dristige utflukter og oppfinnsomhet. Ikke minst øker de sin kunnskap og erfaring innen feltet ‘trylling og hekseri’.
Og så er dramaet i gang hvor det hele tiden skjer merkelige ting som stadig avdekker nye biter av dramaet. Det er spennende og god driv i stoffet og ungene står mot de onde voksnes bedrag og falske spill.
Filmen er et oppkomme av morsomme og oppfinnsomme påfunn som er både humoristiske og finurlige. Men den har også sekvenser som er både ettertenksomme og skaper undring.
Den er to timer og førti minutter lang og dette blir i lengste laget. Enkelte sekvenser, spesielt i begynnelsen, kunne godt vært kortet ned. Spillscenen klarer ikke å holde spenningen sekvensen ut. Det blir for mye gjentakelser.
Omgivelser og interiører illuderer godt et gammelt kostskolemiljø med alle sine merkelige ganger og rom som gir muligheter for mystikk. Animerte alver og monsterfigurer er fint utformet.
Filmen skjemmes av at lydnivået går unødvendig høyt i enkelte dramatiske situasjoner. Det er spennende nok det som skjer på duken. Det er en film beregnet på barn og ungdom og de skal herlst ikke få hørselsskader av å gå på film.
Igjen ser vi hvordan engelskmenn bruker etablerte film- og Shakespeare-skuespillere i ledende roller med gledelig gjensyn av hovedfigurene som Maggie Smith, Julie Walters og Richard Harris. Denne gangen introduseres Kenneth Branaghsom den selvopptatte og selvnytende posør, forfatter og professor Gyldeprinz Gulmedal. Det er en rolle han turnerer med bravur med sine merkelige triks og opptrinn.
Filmen hadde vunnet på en noe strammere regi men fungerer i hovedsak godt.
