Oslo Nye Teater 3.9.2014
Molière: Hypokonderen (Den innbilte syke)
Bjarte Hjelmeland, Ine Jansen, Eirik del Barco Soleglad, Morten Røhrt, Ellen Birgitte Winther, Henriette Faye-Schjøll, Henrik Horge, regi: Kim Bjarke.
Oslo Nye åpner sesongen på hovedscenen med den 400 år gamle teksten om den «den innbilt syke» ført i pennen av Molière. Satt opp mot vår egen tid er teksten skremmende aktuell, og regissør (og teatersjef) Kim Bjarke fletter fortid og samtid inn i stykket på en klok måte. Dessverre er regissørkniven ikke slipt, så premieren på stykket ble en altfor lang affære på onsdag. Her burde det vært strammet opp, pausen kuttet og teksten finslipt – for når det først sitter, så er komedien et herlig skue.
Bjarte Hjelmeland er en mester i sitt komediefag. Han gjør teksten til sin egen, timingen er ufattelig god, og mimikk og «praten mellom linjene» sitter klokkerent. Med seg har han Ine Jansen, som gjør en likeså god rolle, med frisk innlevelse og herlige detaljer hver gang hun entrer scenen. Samspillet mellom dem tenner oss. Eirik del Barco Soleglad sin rolletolkning som flørtende medisiner på frierferd er en herlig studie i å stjele oppmerksomheten fra alt annet. En prestasjon – mot normalt! Morten Røhrt sin stødige erfaring bidrar også i positiv retning i ensemblet.
Så stopper superlativene der. Ellen Birgitte Winther sin onde stemor er flat som en pannekake. Uengasjerende tekstlesning fra scenekant, sist hørt på en norsk scene under andre verdenskrig. Henriette Faye-Schjøll sin rolle overspilles til tider pinlig, og det er måte på hvor mye repeterende sukkersøtt vi skal se fra den kanten. Henrik Horge sin friertolkning er også ualminnelig alminnelig. Kjedelig og lite troverdig. Og at de to sistnevnte figurer er forelsket får man ikke tak i, blant alt sukkerspinnet. Vi må klype oss i armen for å forstå at dette ikke er skolerevy.
Det halter litt på Oslo Nye, men gå å se denne forestillingen etter fire ukers ekstra spilletid. Forhåpentligvis har den gått seg til. Uansett, Ine og Bjarte fortjener ditt besøk.
