Premiere Oslo Nye Teater 4.9.2009
Bergman: Høstsonaten
Lise Fjeldstad, Nina Ellen Ødegård, Anders Hatlo, Agnes Kittelsen regi: Morten Borgersen
Før man går inn i Oslo Nye Teater for å se Ingmar Bergmans “Høstsonaten” må nostalgikere legge bort alle gamle minner fra 1977 og tiden da klassikeren ble spilt inn i Norsk Films atelier på Jar i Bærum. Ingrid Bergman og Liv Ullman skapte historiske vakre øyeblikk på filmlerretet, men drøye tretti år etter har stykket endelig gjenoppstått på en norsk scene for første gang.
Charlotte Andergast er en internasjonalt anerkjent pianist, og i Lise Fjeldstads skikkelse møter vi henne på vei hjem til familien for første gang på sju år. Det er vanskelig å forstå om hun besøker sin familie av plikt eller av egen fri vilje, men etter at hennes livsledsager døde har livet blitt mer ensomt å leve. Charlotte er kunstnersjelen som har tatt sitt kall alvorlig, og prioritert sin egen kunstneriske karriere og sviktet sine to barn Eva (Nina Ellen Ødegård) og Helena (Agnes Kittelsen).
Lise Fjeldstad er en nestor i norsk sceneliv, og hun står fjellstøtt også i Høstsonaten. Selv om hun plages med overspill i den muntre hjemkomsten, kommer vi stadig dypere etter hvert som minuttene går og de fortrengte følelsene skrelles av på løkvis. Fjeldstad har enorm sceneutstråling og i samspill med Nina Ellen Ødegård blir dialogen brennbar. Det gjør vondt, og den årelange usynliggjøringen og fasadebyggingen slår fortjente sprekker. Det som vekker nysgjerrigheten er den underliggende lengselen. Lengsel etter å komme nærmere, lengselen etter å svelge kamelen og gjøre opp for sine svik. Det er derfor en solid styrke at Høstsonaten ender slik den gjør. Det er ikke all skade som kan tilgis, men makter man likevel å gå videre?
I den sceniske versjonen av Høstsonaten, som første gang ble satt opp på Ernst Deutsch Theater i Hamburg i 2002, blir en sentral birolle svært viktig. Anders Hatlo, som spiller Evas mann, gjør et meget solid inntrykk og blir en skikkelse som tydeliggjør hvor vondt dette har vært for Charlottes døtre. Selv om rollen i utgangspunktet kan virke anonym, fasineres man over hvor stor betydning birollen har på sluttresultatet. Hatlo skal ha ros for å ha tatt oppgaven på alvor. Agnes Kittelsen spiller den kronisk syke Helena etter boken. Det er en vrien rolle, som i denne utgaven preges av noe overspill og mangel på troverdighet.
Oslo Nye Teaters Høstsonate er et intenst drama som absolutt kan anbefales. Det lille ekstra mangler, og det skader ikke å tilføre enda mer smerte og enda mer raseri.
