Folketeatret Schönberg/Kretmer: Les Miserables med: André Søfteland, Hans Marius Hoff Mittet, Håvard Bakke, Haddy Njie, Marion Ravn, Amanda K´Odingo/Jenny Langlo, Dennis Storhøi, Mariann Hole, Lars Henrik Aarnes, Andreas Hoff, regi: Per-Olav Sørensen, musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen, fotos: Fredrik Arff
«Les Miserables» er en av verdens største musikalsuksesser noen sinne. De utallige parallelle handlinger, alle med snert og særpreg, danner grunnlag for mange vakre øyeblikk i teatersalen. På Folketeateret i Oslo har regissør Per-Olav Sørensen fått friere tøyler enn de fleste andre Les-Miserables-regissører gjennom tidene, og musikalen har godt av strammere regigrep og kler å bli utfordret i detaljer. Mye vellykket på den fronten, men det er ikke derfor denne anmelder har vondt i hjertet.
Hvis man er heldig og får lov til å spille en rolle i Les Miserables, er det en av de mest krevende oppgaver en musikalartist kan få. Det er hard jobb, for det er ikke mange minutter man har til rådighet før en ny gripende historie tar over oppmerksomheten. Det starter med rollefiguren «Fantine» (Karin Park). I et heseblesende løp mellom ulike scener og situasjoner får rollekarakteren drøyt kvarteret på å skape troverdighet til rollefiguren. Fantine dør, etter et grusomt og lidelsesfullt liv. Vi skal ha sympati for henne, hvis ikke ødelegges mye av opptakten til den videre handling og sluttscenen blir sjelevond. Regissør Per-Olav Sørensen har i tillegg skrudd opp tempoet i dette partiet, så oppgaven blir i denne versjonene enda vanskeligere. Å sette Karin Maria Erika Park til denne oppgaven er og blir en skandale. Park synger dårlig. Diksjonen er elendig, Park synger et slags svorsk som til tider drukner i det øvrige musikalske bildet. Park overspiller, har intet samspill med karakterene rundt seg på scenen, og på Folketeateret gråter vi ikke når Fantine dør, vi er lettet. Meget lettet.
Per Olav Sørensen har valgt å la Jarvet (Hans Marius Hoff Mittet) og Jean Valjean (André Søfteland) være midtpunktet i forestillingen og det er klokt. Førstnevnte har en fantastisk stemmeprakt og gir sin rollefigur pondus nok til å stå løpet ut. Søfteland er en trygg og sosialdemokratisk Jean Valjean, som ikke gjør mye ut av seg. Det savnes dog aldringstegn i hans karakter, da handlingen utspiller seg over tre tiår uten at rollefiguren ser ut til å bære tegn til at årene har gått. Lars Henrik Aarnes sin «Marius» er det beste vi har sett på norsk jord siste tretti år i denne rollen. Aarnes synger særdeles godt, flørter med sine kvinner på en overbevisende måte og gir et fint engasjement til revolusjonen som blomster, fint akkompagnert av Andreas Hoff som Enjolras. Å plukke kjendiser, kun på bakgrunn av kjendisstatus, til musikalroller bør unngås. Sjelden har vi sett en så «flat» Cosette, og Jenny Langlo sliter med å nå frem med sine kjærlighetserklæringer. Hun synger dårlig, overspiller pinlig og glemmes fort for denne rolletolkningen. Marion Ravn klarer seg best av «kjendisene» og får så vidt ståkarakter for sin Eponine.
Det er leit å se en så suverent god musikal blir misbrukt på denne måten. Det er gjort morsomme scenografiske og regimessige grep, men populismen og overfladiskheten tar for mye plass. Det er stor forskjell på prestasjonene og en mer omfattende og bredere audition ville avdekket dette på et tidligere tidspunkt. Denne anmelder har sett et trettitalls versjoner av Les Miserables. Denne versjonen faller nesten helt til bunns på listen over de gode opplevelser.
