Jöbacks andre gjennombrudd

Premiere Tyrol Gröna Lund 20.1.2006
Masterhoff/Ebb: Cabaret
Med: Peter Jöbäck, Sara Lindh, Peter Kneip, Anneli Martini, Anne-Lie Rydé, Johan Wahlström – Regissör

På fredag kveld åpnet “Kit cat club” igjen sine dører i Skandinavia, og det er den svenske hovedstad som nå er vertskap for musikalen “Cabaret.” Initiativet til at Cabaret nå settes opp på utestedet Tyrol på Gröna Lund ble tatt av hovedrolleinnehaveren selv, Peter Jöback, etter at han gjestet København i rollen som konferansieren i 2003. Jöback debuterte for ti år siden med musikalen “Kristina från Duvemåla” (hvem glemmer “Guldet blev till sand”?) og siden den gang har han gjestet både Londons West-end som musikalartist, utgitt CD-album med både engelske og svenske tekster og samarbeidet med vår egen Sissel Kyrkjebø på sitt vakre julealbum.

Artikkelforfatteren har sett Cabaret ved en rekke anledninger i Skandinavia de siste år, samt i London og New York. Inntrykket er helt klart at “Gröna Lund-versjonen” er den “reneste” oppsetningen vi har sett. De sjokkerende tolkningene og de radikale endringene uteblir, man stoler fullt og helt på originalmaterialet og skuespillerprestasjonene. Dette blir oppsetningens klare styrke.

Peter Jöback leverer en fremragende konferansier i verdensklasse, perfeksjonistisk til fingerspissene, ren og klar. Den sukkersøte artisten blir rå, brutal, androgyn og umenneskelig kynisk, som beviser at Jöback har flere sterke strenger å spille på. Jöback fremfører nesten hele rollen på engelsk, og slik bør det være. Tekstene klinger best på originalspråket og nyansene er flere. Diksjonen er spiss og ren, og det er bare i klassikeren (som ofte glemmes i dagens oppsetninger, men som klokelig er tilbake der den hører hjemme) “I don’t care much” at Jöback er “seg selv” og overøser publikum med herlig svultstighet(som av og til kan være vakkert) og vi faller pladask. Resten av musikalen fremføres på en salig blanding av engelsk, tysk og svensk uten at man merker noe til det. Velfungerende! Anne-Lie Rydés (Fräulein Kost) elendige tyske uttale må dog bemerkes.

Allerede fra første note har Jöback grepet om forestillingen. Seks videoskjermer på sideveggene viser dystre bilder fra datidens Tyskland noe som stedvis bidrar sterkt til totalopplevelsen, men som i enkelte partier er direkte overflødige. Den største utfordringen denne gangen er helt klart scenografien. Tyrol er, som navnet indikerer, en østerrikskinspirert kro med slitent interiør og mørk brune vegger. Scenograf Peter Lundquist har bare delvis klart å skape dette om til Berlin anno 1930-tallet. Scenen er genial der den slynger seg ut blant bordene der det bespisende kropublikummet, naturligvis med røde lamper på bordene, befinner seg omkranset av lettkledde Cabaret-artister. Orkesterets plassering er en vond akilleshel. Å plassere alle mann over scenen i andre etasje, er ingen god – men kanskje den beste løsningen likevel.

Forestillingen preges i tillegg av et sterkt og velspillende ensemble. Sara Lindh er en følelsesladd Sally Bowles, langt fra Liza Minellis kontrollerte Sally, men denne gangen i en sårbar, leken (selv om det gjør vondt) og kjærlig frøken Bowles. Lindhs avsluttende “Cabaret” er mer enn sår og vond nok, og får Tyrolpublikummet til å fryse fast i sine ellers så oppvarmede seter. På den andre siden varmer de forbudte følelsene mellom Herr Schulz (Peter Kneip) og Fräulein Schneider (Anneli Martini) ekstra denne gangen, og Martini har en sceneutstråling som slår gnister allerede fra “So what” nummeret tidlig i første akt(med en herlig og morsom svensk oversettelse).

Turen til Stockholm er verdt å ta for musikalfrelste nordmenn. Tyrols bevertning er i ypperste klasse og stockholmere tar alltid godt i mot kulturelskende nordmenn. God tur!