Premiere Dizzie Showteater 22.1.2009
Marc Camoletti: Boeing-Boeing
Christian Skolmen, Line Verndal, Hilde Lyrån, Ane Dahl Torp, Ingar Helge Gimle, Kjersti Holmen, Regi: Per-Olav Sørensen
På Dizzie Showteater var det i går premiére på den nesten femti år gamle farsen ”Boeing Boeing,” hvor arkitekten Bernard Stang (Christian Skolmen) bor i en lekkerbisk av en penthouseleilighet på Aker Brygge. Bernard har tre forlovede som alle er flyvertinner, og når den ene letter og setter kursen mot fjerne himmelstrøk, så lander den andre og gjør seg klar for en natt med sin forlovede. Klassisk farse i klassisk innpakning med slamredører og trusehumor. Hvis vi skal rettferdiggjøre denne farsen må vi tenke oss femti år tilbake da Boeingflyene nettopp hadde startet sine ferder over Atlanterhavet og flyvertinnene var stereotyp elegante med lik sminke og glatt hud. Plottet er da sjarmerende godt og vi kan ane sus av storhetstid og fremtidsoptimisme.
I 2009 er situasjonen en annen. Flyvertinner uten 20-års ansiennitet finnes nesten ikke grunnet nedskjæringer, en flytur er like vanlig som en togtur, og humoren har endret seg betraktelig. Regissør Per-Olav Sørensen har valgt å iscenesette Boeing Boeing uten særlig mye ny snert, så både oppbygningen av dramaet blir altfor langt og flyvertinnerollene får ingenting å spille på da de må konsentrere seg alt for mye om 60-talls korrekthet. Når Christian Skolmen overspiller til tider pinlig i rollen som Bernard blir suppa litt for tynn for Kulturspeilet.
Midt oppi dette står husholdersken Edna Halvorsen (Kjersti Holmen) og Bernards barndomsvenn Robert Karlsen (Ingar Helge Gimle). De gamle blir eldst også denne kvelden. Ingar Helge Gimle har skapt en fantastisk figur som den strikkevest-slappe transelgeren fra Kristiansund. Robert forvandles til slutt til en kåtbukk av rang etter hvert som fristelsene blir flere og flere, og skjørtelengdene blir kortere og kortere.
Sammen med Gimle, så gjør Kjersti Holmen dette til en severdig opplevelse. Kjersti Holmen kan humorFAGet og tar det på alvor. Det er presisjon, mimikk, bevegelser og timing av en annen verden. Flyvertinnene blekner, og der de flyvende damene må spille på blottet kropp og billige fjortispoenger kan Kjersti Holmen briljere med sin revyfaglige tyngde. Det er slike som Kjersti Holmen som gjør at farsen som form holder mål, og at den faktisk kan leve femti år etter sin fødsel. Lene Verndal blir flat og usikker som amerikansk fristerinne, og erfaring fra en TV-produksjon (som for øvrig var gnistrende god) holder ikke når man skal inn på en scene og spille farse. Hilde Lyrån har erfaring, men klarer ikke å ta grepet om lattermusklene denne gang. Det blir til tider også litt for mye overspill av Lyrån. Best klarer Ane Dahl Torp seg, som i sin debut får litt mer å spille på enn sine to venninner.
Boeing Boeing blir fjærlett underholdning som til tider blir direkte pinlig, men hver gang Kjersti Holmen entrer scenen blir det fest.
