Hålogaland Teater – Chicago
Med: Ida Holten Worsøe (Roxie Hart), Henriette Myhre (Velma Kelly), Ellen Nikolaysen (Mamma Morton), Kristian Fr. Figenschow jr. (Billy Flynn), Solveig Lyngaas/Geir Lillejord (Mary Sunshine), Erik-André Hvidsten (Amos Hart), regi: Trond Lie
Byen er Tromsø og det er mindre enn ett år siden Kulturspeilet sist gikk ut av teateret, med et smil om munnen, etter å ha sett en sprek musikal på Hålogaland Teater. Ikke bare satser teatersjef Nils Johnson på musikaler, han forstår også at blandingen av husets egne stjerner og musikalartistgullkorn fra Østlandet blir til dynamitt. Et festfyrverkeri av en forestilling som gjør at tromsøværingene glemmer tid, sted og mørketid. Vi er i Chicago nå, og regissør Trond Lie tar oss med inn i en verden full av svik, løgner, bedrag og annen faenskap (vi er i nord nå, så det er lov å bedrive bannskap).
Hedda-nominerte Ida Holten Worsøe har nok en gang fått tildelt hovedrollen i en stor musikal på Hålogaland teater, og lille store Ida klarer oppgaven med glans. Sammen med Henriette Myhre som Welma Kelly bærer de to jentene hele forestillingen på sine skuldre. Duoen er samstemt, passe scenisk naive og ikke minst fulle av scenesjarm. Allerede fra åpningsscenen har Henriette Myhre klart å jazze oss inn i Chicagos mørke gater, Myhre har en stemme som er skapt for slike roller og det er en fryd å se henne danse. Ensemblet fungerer også godt. Det savnes noe mer trøkk fra de mannlige danserne, som til tider er preget av alt for mye vilje og alt for lite koreografi. Musikalen kler det nordnorske språk. Ragnar Olsen har gjort en god oversettelse, og det er imponerende hvordan skuespillerne har blitt instruert.
Ellen Nicolaysens Mama Morton er et blikkfang. The keeper of the keys, har høy brøstføring i stram utfordrende uniform og Nicolaysen har en fantastisk grov utholdende røst. Rett og slett deilig å høre på og med en timing og naturlighet alle kan misunne henne. Herlig å se Ellen Nicolaysen nok en gang gjøre en flott musikalrolle. Skikkelig sexy, rett og slett! Kristian Fr. Figenschow jr. som Billy Flint fungerer tilfredsstillende. Det savnes likevel enda mer sleskhet og usympatiskhet, og ikke minst Razzel Dazzel. Det blir en litt for trygg rolletolkning, Harleyen til tross. Erik-André Hvidsten får publikums sympati som tøffelen Amos. Kunstpausene er geniale og Hvidsten klemmer elegant ut det han kan av karakteren. Erik-André Hvidsten har stemmeprakt av en annen verden, så Fredrikstad-gutten fortjener langt større oppgaver enn dette.
Etter å ha sett denne musikalen et tosifret antall ganger i fire forskjellige land, kan det konkluderes med at Hålogaland Teater har klart noe som ingen andre har klart. Rollen som Mary Sunshine er tatt på alvor. Rolleinnehaver Solveig Lyngås presenteres i programmet som en Norges-debuterende klassisk skolert sopran bosatt i Tyskland med erfaringer fra Vaudeville-oppsetninger. Lyngås, eller Geir Lillejord i det private, skaper en sCeneskikkelse med høy C. Mary Sunshine stråler som hun aldri før har gjort, og med tanke på alt det arbeidet som er lagt ned bak en slik karakter, er Geir Lillejords prestasjon intet annet en fryktelig imponerende.
Tross snøvær og lite dagslys spilles Chicago for fulle hus på Hålogaland Teater. I motsetning til hovedstadsteatrene er billettprisen akseptabel, programmet gratis og lokalet er et moderne og lekkert kulturhus med en fantastisk beliggenhet. Konkurranse i reiselivsbransjen gjør at hotell og flybilletter er billige. Det er ingen grunn til å sitte i go’stolen, det er i Tromsø det skjer.
Artikkelen er skrevet på grunnlag av en ordinær forestilling
