Premiere Det Norske Teatret 9.2.2010
Tracy Letts: Familien
Bernhard Ramstad, Britt Langlie, Marianne Krogh, Lasse Kolsrud, Kaia Varjord, Elisabeth M. Solberg, Elisabeth Sand, Jorunn Kjellsby, Jan Grønli, Tobias Santelmann, regi: Svein Sturla Hungnes
Det Norske Teatret utfordrer oss med en ny Broadwaysuksess denne vinteren. Storfamilien Weston samles i et stort hus, der husets overhode Beverly (Bernhard Ramstad) er sporløst forsvunnet. Beverly er alkoholisert og bor sammen med sin psykisk ustabile kone Vivian (Britt Langlie) som er i tillegg er pillemisbruker. Hele slektstreet kommer til, og utallige tragedier og hemmeligheter avdekkes langsomt, lag på lag, på løkvis. Dette er et klassisk amerikansk familiedrama med en fabelaktig kulisse tegnet av Siri Langdalen.
Regissør Svein Stura Hungnes lykkes svært godt i få dramaet til å “sette seg” i første akt, der persongallerier og livshistorier rulles opp på løpende bånd. Vi aner at familieidyll blir det lite av, og i andre akt får alle skuespillerne lov til å spille på alle de strenger de har. Særlig Britt Langlie, Marianne Krogh og Jorunn Kjellsby lykkes svært godt, og Langlie mestrer rollen som stykkets klippe. Andre akt er praktfullt iscenesatt og minnene om den grufulle teater- og filmsuksessen “Festen” kommer til oss på ny. Marianne Krogh imponerer meg i særlig grad med sin utrolige gode diksjon og fremragende rolletolkning. Troverdighet og tilstedeværelse er stikkord som dekker prestasjonen godt.
Stykket kan sammenlignes med klassikere som “Hvem er redd for Virginia Wolff” og “Lang dags ferd mot natt.” Det er bare enda mer omfattende, og om mulig, enda mer dramatisk. Forestillingen har tre akter, som til sammen har en effektiv spilletid på tre timer. I tillegg kommer pauser, men kvelden i teateret føles ikke lang. Tematikken er sår. Ensomhet og vonde minner som får sitt uttrykk gjennom uspiselig oppførsel og fandenivoldske handlinger. Her snakkes det ikke høyt om de tragedier som har rammet familien igjennom mange vonde år, men slektninger settes opp mot hverandre i et drama som aldri ender. Britt Langlie får utbruddene til å sitte og selv i pillerus forstår vi henne, grusomt men sant. Selv ikke når vi har forlatt teatersalen får tankene ro om hvordan det som er igjen av familiebånd etter tre akter vil leve videre. Man får lyst til å se stykket nok en gang – kanskje i København med praktfulle Ghita Nørby i hovedrollen.
