«Spelemann på taket» på Det Norske Teatret. Det oser ærefrykt lang vei. Udødeliggjort på teateret tidligere og Lasse Kolstad har hatt enerett på «Om eg var ein rik mann» i generasjoner.
Med det «umulige» utgangspunktet gjør regissør Erik Ulfsby et genialt grep. Han setter sammen et knallsterkt ensemble, som vet hva rene toner og god diksjon er. Så løfter Ulfsby frem dem altfor dagsaktuelle tematikken og har fokus på teksten. Hva handler egentlig denne musikalen om? Ulfsby treffer nerven – så til de grader.
Pål Christian Eggen er noe av det mest fjellstødige vi har sett på en norsk musikalscene. Tevje bærer denne forestillingen, og Eggen gjør mye mer enn å bære dette på sine brede skuldre. Pål Christian Eggen evner samtidig å spille på følelser. Vi får sympati og vi følger resonnementene hans. Vi gråter og vi ler, vi er til stede – Pål Christian Eggen ER Tevje – eller var det omvendt? Ved sin side har han Herborg Kråkevik som sin hustru Golde. Kråkevik spiller meget godt, og klarer å løfte Tevje ytterligere ett hakk frem i lyset. Når de to synger «Held du av meg» blir det rett og slett tårevåt snufsing i hele salen. Et bevis på at rollefigurene har funnet sin plass og er troverdige og sterke.
Og her finners musikere. Ekte musikere, med spilleglede, innflettet og vandrende omkring i Anatevka. Videoveggen bak er profesjonelt og virkningsfullt brukt og Nora Furuholmen sin scenografi underbygger stemningen i oppsetningen på en vakker måte. Sterkt ensemblespill er gjennomgangstonen. Ingerborg S. Raustøl, Iren Reppen og Espen Bråten Kristoffersen nevnes spesielt, da de bidrar til å skape mangfold i den grå hverdagen. Det er også noen magiske øyeblikk i denne forstillingen. Øyeblikk som fester seg. Sabbat-scenen er et typisk eksempel. Åpningsscenen likeså. Når byen brenner gjør det vondt.
Spelemann på taket har blitt en komplett forestilling. Solid håndverk i alle ledd.
