Premiere Folketeatret 19.3.2009
Mamma Mia!
Med: Heidi Gjermundsen Broch, Mari Lerberg Fossum, Kjersti Elvik, Arlene Wilkes, Nils Christian Fossdal, Heine Totland, Paul Ottar Haga, Espen Grjotheim regi: Johan Osuldsen
Det var med nostalgi i blikket at Kulturspeilet torsdag kveld entret Oslos gamle opera. Investor Christian Ringnes har kjøpt herligheten, pusset den særdeles flott opp og inviterte til norgespremiére på MAMMA MIA. Rammen kunne ikke vært flottere og det skulle vise seg at denne oppgaven hadde de 102, som var i sving på og bak scenen, tatt med dypeste alvor. For maken til «feel-good-musical» har Norge aldri sett maken til. Det er fire år siden Kulturspeilet var invitert til den svenske produksjonen i Stockholm og blåkopipapiret er benyttet i Folketeateret. Rettighetshaverne er utrolige strenge og mange godkjenningsprosedyrer må gjennomføres før man får røre ved det originale bildet.
MAMMA MIA i Folketeateret har alt hva man kan ønske seg. Historien er syltynn, det vet vi. Se bort i fra det, ta på deg rockeklærne og la deg rive med i et mangfoldig spekter av ABBA-låter – denne gangen på norsk. Ingrid Bjørnovs oversettelser er svært gode, imponerende gode faktisk. Forhåndsskepsisen ble gjort til skamme og suksessen ligger ubetinget i at man har latt seg velvillig inspirere av Niklas Strömstedts og Björn Ulvaues’ sine oversettelser fra fire år tilbake. Det er ingen kopi, men det er bearbeidet til norske forhold. En bragd man skal fremheve. Linn Skåbers dialog fungerer også godt, men hadde Skåber fått litt friere tøyler kunne dette endt med et enda morsommere resultat.
Ensemblet på scenen er castet på utradisjonelt vis. Storheter i norsk kulturliv røk ut én etter én av den åpne auditionen, og engelskmennene stod tilbake med et knippe skuespillerer/artister som for første gang former en felles musikaloppsetning. Resultatet er veldig bra da personlighetene i de ulike rollene fremheves som det viktigste. Dette finnes mange meninger om, men MAMMA MIA er beviset for at dette fungerer meget bra.
Heidi Gjermundsen Broch er en gnistrende «Donna Nordheim.» En maktdemonstasjon i utholdenhet, styrke og råskap. Når «Vinneren tar alt» fremføres mot slutten av andre akt dirrer lyskronen i Folketeateret av fryd og salen eksploderer som den aldri før har gjort i hele operaens levetid. Det er presisjon, renhet og klang som er ubeskrivelig. Heidi Gjermundsen Broch er verdt inngangspengene alene der hun spiller på alle sine briljante og profesjonelle registre. Vi tar av oss hatten, nok en gang.
Donna får raskt besøk av venninnene Tanja (Arlene Wilkes) og Ruth (Kjersti Elvik), og disse tre utfyller hverandre svært godt. Wilkes’ diksjon kan forbedres, men bortsett fra dette er hun et fyrverkeri av musikalitet og rytme. Deilig å se henne på en stor scene igjen. Kjersti Elvik gjør det veldig bra som Ruth, og hennes sluttscene med karen fra Stor-Steinkjer er ubetalelig god. Frekk, men samtidig sår og troverdig. De potensielle fedrene gjør også gode prestasjoner, med Paul-Ottar Haga i suveren ledelse. Må oppleves. Heine Totland gjør maks ut av sin rolle, selv om det feminine overspillet godt kan legges til side. Nils Christian Fossdal var tydelig nervøs i begynnelsen, men på «Sånn er du, sånn er jeg» får han vist hva han er god for. Ingen grunn til å være nervøs, lek og ha det moro sammen med de andre!
Mari Kjølstad får presentert en fin Lisa, og står i spissen for et gnistrende ensemble som i all hovedsak er rekruttert fra Bårdarakademiet. Kulturspeilet har en rekke ganger fremhevet Bårdar som utdanningsinstitusjon, og akademiet skal ha mye av æren for et sinnsykt trøkk i koret. Lysmester Magnus Boyd skal også hedres for en fantastisk lyssetting.
For fremtiden har vi to klare ønsker. Det ene er en CD-utgivelse med alle de norske tekstene, sunget av premiérebesetningen. Det andre er flere store musikalproduksjoner på Folketeaterets fantastiske scene. Håper Christian Ringnes fikk med seg Bjørn&Bennys ord på premiéren da de ble spurt om hvilken musikal som stod deres hjerte nærmest. «Kristina från Duvemåla» var det kontante svaret. Ringnes, du har fått en ny utfordring – grip den! Spiller gjerne også Chess i Folketeateret om et par år.
Kulturspeilet triller ikke terning, men det er fristende i denne glitrende sammenheng. Med norske øyne er dette noe av det beste som er presentert på norsk jord, og suverent det beste tilbudet i hovedstaden akkurat nå. En sekser er ikke til å unngå, og det drysses også stjerner over i kjent ABBA-stil. I internasjonal sammenheng er denne oppsetningen klart på høyde med både New York og Stockholm, men Londonversjonen er den mest solide hittil, så en femmer hvis vi tar på de internasjonale briller. Alle har stor grunn til å være stolte over prestasjonen i Folketeateret. Dette er en lagseier hvor alle står som vinnere til slutt.
