Oslo Spectrum 9.11.2006
Benny Andersson/Bjørn Ulvaeus: Chess the Musical
Musikalen Chess er i Norge, og Oslo Spektrum fylles ut uken opp at entusiastiske musikalfans som lengter etter en fersk oppsetning av den 20 år gamle musikalen. Gjestevisitten holder mål, men forestillingen er ikke noen solid og gjennomarbeidet produksjon. Til det er scenografien for enkel og artistene for svake, men dette er en turnéversjon som fungerer som en introduksjon til musikalen, hvis innhold aldri mister sin aktualitet.
Når man setter seg ned i klappsetet i Oslo Spektrum er det viktig å forsøke å legge originalversjon og den svenske nypremiéren i Stockholm bak seg.
Hvis man blir sittende å sammenligne blir kvelden fort ødelagt, for David Shannons stemme matcher ikke Tommy Körbergs særegne Anthem-røst – men Shannons stemme duger i realiteten bra. Han har kraft og pondus nok til å gjennomføre rollen som Anatoly Sergievsky på en solid måte og er ett av få lyspunkt blant hovedrolleinnehaverne. For det er nettopp på det området forestillingen sliter. Denne versjonen av Chess inneholder ikke gode nok solister. Linzi Hateleys Florence er svak før pause, og det er da det gjelder for Florence, det er da problemstillingen skal settes. Det hjelper lite at Hateley drikker styrkedrikk i pausen, for det ble noe sent å imponere når teppet nesten faller etter endt forestilling. Carmen Cusacks stramme og snerpete Svetlana var dog et hyggelig syn. Det virket nesten som det var Cusack som skapte glød i ensemblet, for etter Cusacks inntreden tidlig i andre akt “våknet” artistene mer opp og til og med Sean Kingsleys Frederick Trumper fikk til den amerikanske aksenten.
Den eneste norske artisten i ensemblet var Wig-Wam vokalisten Åge Sten Nielsen. Han spiller dommeren, og han stjeler mye av showet med sin lekne og uhøytidelige sjarm. Engelsken sitter i tillegg svært bra, så en herlig debut for Sten Nielsen.
Chess i Oslo Spektrum er fin underholdning, men for en musikalelsker blir dette noe svakt.
