Urpremiere Nationaltheatret 25.8.2005
Jon Fosse: Svevn
Ulrikke Hansen Døvigen, Birgitte Larsen, Espen Reboli Bjerke, Thorbjørn Harr, Anders T. Andersen, Lise Fjeldstad, Erik Hivju, Liv Bernhoft Osa, Øystein Røger, Frank Jørstad, regi: Sofia Jupither
Jon Fosse er imponerende produktiv. Flere ganger i året kommer han med nytt tekstmateriale i et flerfoldig antall genre. Nå er skuespillet “Svevn” klart for publikum, og stykke hadde sin urpremiere på Nationaltheatret torsdag. Lars Östberghs scenografi innbyr til gode skuespillerprestasjoner. Ingen aktører får noen ting å støtte seg til. Bare et stort rom, med 70-talls tapet på veggen, og med et enkelt brunt gulvbelegg på det store scenegulvet. Et oppussingsobjekt av beste merke.
I Svevn møter vi fire par, en mann og en sønn. Når det første unge paret entrer scenen og kaster de første replikkene som steiner ut i salen, er parallellen til Fosses “Nokon kjem til å kome” skremmende lik. Et ungt par i etableringsfasen har kjøpt seg sin første bolig sammen, og replikker som “her skal vi bu” og “huset(leiligheten) vårt” er ren kopi fra “Nokon kjem til å kome” Herlig! Dristig og en fantastisk metode for å sette salens Fosseelskere i stemning. Det tok bare noen få sekunder.
Deretter entrer de scenen i tur, alle til samme leilighet. Alle bor under samme tak, men ikke samtidig. De første unge parene er forhåpningsfulle, fulle av liv og forventning. Nok en gang er det kommunikasjonen som kommer i sentrum. Den ytre handlingen er i grove trekk lik, men individenes forskjeller utgjør den indre handlingen og er direkte årsak til hvordan livet utarter seg frem til døden. Denne formen for teater er unik. Man får følge mange personligheter gjennom lange liv, og Fosse klarer nok en gang å få frem unikt beskrivende rollekarakter av ti mennesker på kun fem kvarter. Stykket mister litt intensitet midtveis, men de gamle er eldst også denne kvelden og får tempoet opp igjen.
Selvfølgelig blir dette skuespillernes kveld. De får virkelig prøvd sine ferdigheter, der ordene og kulissene er knappe. Bortsett fra at Frank Jørstad ikke får frem en troverdig “son,” så kommer skuespillerne seg gjennom med fin stil. Men det er ett navn som må nevnes: Lise Fjelstad er endelig å se på scenen igjen. Hennes tolkning av “den eldre kvinna” er utrolig sterk. Fjeldstad gir alt, og danner et uimotståelig vakkert bilde av en kvinne som nærmer seg døden. Angsten for det uunngåelige og hjerneslagene kommer gradvis mer til syne, Fjeldstads øyne blør, hun biter tennene sammen og lever videre. Gir ikke opp. Det er bare å legge seg flat, åpne hjertet, la tårene trille og være til stede. Hennes diksjon er upåklagelig og ethvert lite gisp går rett inn i hjertet. Klart og tydelig.
Misforståelsene, kommunikasjonssvikten, livsfaseskildringer og alderdom. Kort sagt, typisk Fosse!
