Moulin Rouge
USA 2001
Nicole Kidman (Satine), Ewan McGregor (Christian), John Leguizamo (Toulouse-Lautrec), Jim Broadbent (Harold Zidler), Richard Roxburgh (The Duke), regi: Baz Luhrmann koreografi: John O’Connell
Den etterhvert veletablerte stjernen Nicole Kidman introduseres her i en ny type rolle, som musicalstjerne i Baz Luhrmanns nye storsatsing, filmprosjektet Moulin Rouge. Dette er en nysatsing på bakgrunn av den tradisjonelle hollywood’ske romantisk/dramatiske sang- og dansefilmer.
De fleste kjenner til den kjente kabareten i Paris som har lang tradisjon med sine spektakulære forestillinger. Her introduseres vi til en ramme hvor den kjente franske maleren Toulouse-Lautrec – spilt av John Leguizamo – og en gruppe av hans samtidige kunstnervenner som holder til på Moulin Rouge. Disse har en ide om et nytt sceneprosjekt hvor den storbeundrete stjernen på stedet, Satine – Nicole Kidman – skal ha en bærende rolle. Problemet er bare: hvordan fremme det og hvordan finansiere det?
Stedet blir drevet av Harold Ziedler – Jim Broadbent – en burlesk renessansepersonlighet som er uhyre bevisst om hvordan man driver og fremmer stedet, spesielt med å fokusere på den populære Satine.
Den fortellende personen Christian – Ewan McGregor – kommer tilfeldig og på bakgrunn av diverse merkelige og sprø situasjoner inn i Lautrecs gruppe parallelt med at han stormforelsker seg i Satine.
Via en rekke opptrinn av varierende vanvittig karakter kjemper Lautrec-gruppen, Satine og Christian for sin forestilling. Dette innebærer engasjement av finansmannen Hertugen av Worcester – Richard Roxburgh – som også vil ha Satine.
Så er dramaet lagt.
Dette er en film som ikke nekter seg noe. Her pøses det på med alt man kan fantasere om når det gjelder cabaret-miljøet, hva som foregår bak scenen, mellom de som jobber der, intriger, maktkamp og utnyttelse. Persontegningene er dels rene karrikaturer, men enkelte er også gitt et formidlende følelsesregister.
Dette har blitt en blanding av cabaret, operette med elementer fra gamle amerikanske musicals med friske lån fra den tragiske historien om Kameliadamen. Filmen inneholder fatastiske can-can dansescener, musikkvalget er til sine tider litt på siden og blir mer kommenterende enn drivende for historien.
NB! I en fyrrig høydramatisk energisk og spenstig tangoscene vises hvordan det kan gjøres og danses. Den står!
Marilyn Monroes formidling av sangen Diamonds are girls’ best friend blir her en type gjennomgangstema samt utføres i ulike versjoner som en grunnholdning mens temaet som hele tiden er under diskusjon er konflikten mellom den ekte kjærligheten og hvilke muligheter har en til å velge når en tilhører underklassen.
Det er blitt en ujevn film hvor formatet er større enn innholdet og de gode sekvensene makter ikke å holde stoffet bærende. Personlig ville jeg nok foretrekke en reprise på en av de gamle amerikanske Hollywood-filmene.
