Premiere Det Norske Teatret 9.11.2004
Iren Reppen/ Svein Gundersen: Det e hardt å være to
Iren Reppen
Iren Reppen satser frisk. Åtte år etter braksuksessen “Det e hardt å være mainn” har hun i hele høst stått på scenen landet over med oppfølgeren “Det e hardt å være 2.” Tirsdag var det duket for Oslopremiere og en fullsatt sal, og vel så det – setene på første rad manglet og ble etter noen drøye minutter erstattet med harde pinnestoler – fikk ta del i Reppen sin fremstilling av ekteskapets realiteter.
Å ja, vi kjenner oss igjen. Kvinnedominans hva angår husarbeid, mannen foran fjernsynsapparatet med øl og kamerater, og det hele mens Iren Reppen synger ut “det er 1-0 til Norge og null tid til meg.” Det er sistnevnte som holder forestillingen levende. Iren Reppens gode tekstforfatterevner er redningen til en ellers alt for forutsigbar forestilling. De vel 15 nyskrevne sangene er innholdsmessig veldig gode. De har spenst, overraskelsesmomenter og poenger man kanskje helst vil slippe å høre på grunn av tekstenes treffende karakter.
Det kan være farlig å gjenta kassasuksesser, og i dette tilfellet går Reppen i fellen. Det hele starter faktisk med en sang fra den forrige forestillingen og i løpet av den drøyt time lange sekvensen er det en rekke ordspill som siterer sangtekstene fra “Det e hardt å være mainn.” Lite oppfinnsomt og kjedlig. Lars Jacob Holm danser mannsrollen svært godt, og gir et troverdig bilde av en ekte tøffel. Brudgommens tale er like grusom som den er hysterisk morsom. En tekstperle! Kontrastene mellom ektefellene blir dog til tider så stor at enhver ekteskapsrådgiver ville ha hatt store problemer med å gjenforene de to. Troverdig? Kanskje.
Det fem manns store orkesteret spiller godt. Dette er erfarne og dyktige musikere som også spiller sammen med andre store norske artiststørrelser. Selv om dette ikke ble en kassasuksess, skal Reppen ha stor honnør for at hun satser og tør! Selv om det er tydelig at Reppen elsker denne type tematikk, var det for lite oppfinnsomt denne gangen.
