Oslo Nye Teater Centralteatret, Andreas T. Olsson: Suffløren, med: Nils Vogt, regi: Kim Bjarke
Centralteatret byr på monolog i form at «Suffløren» ført i pennen av den svenske skuespilleren Andreas T. Olsson, med Nils Vogt i rollen som den trofaste sufflør, som blir møtt med nåtidens digitale forbedringer og krav til omstilling. Teatersjef Kim Bjarke har selv regien, og Olsson sin tekst ble til mens han selv var elev ved Teaterhøyskolen. Den er bearbeidet og fornorsket, med fine referanser til norske gjenkjennbare utfordringer.
Teksten er god. Den er full av nostalgi og vemod, men samtidig stram nok til å fungere som en monolog. I enkelte partier er den langsom, men det gir oss tid til å tenke og reflektere, før den igjen raser videre. Nils Vogt er en av våre fremste komedieskuespillere og skaper en karakter som sitter som et skudd fra første setning. Parallellene til de store dramatikernes mest berømte øyeblikk er genial, og Vogt klarer på mesterlig vis å svitsje fra den ene rollen til den andre. Ingenting kan vippe Vogt av pinnen, selv ikke trøbbel med rekvisittene på premieren.Det som drar ned fra toppkarakter er at regikniven burde vært brukt ytterligere. Enkelte gjentakelser av budskap og poeng er unødvendige. Scenografisk genial kulisse og åpningsscenen kunne ikke vært bedre, som understreker tomheten i sufflørens sinn og manglende evne (og vilje) til omstilling – frem til at lyset øynes i siste scene. Og hvilken avslutning! Overraskende og genialt fornorsket.
«Suffløren» blir lune åtti minutter med en av Norges fremste komikere.
