Olsenbanden rocker

Olsenbanden jr. på rocker’n
norsk film 2004 
Aksel Støren Aschjem, Lars Berteig Andersen, Thomas Engeset, Jakob Schøyen Andersen, Julia Charlotte Geit regi: Arne Lindtner Næss 

Så er andre filmen med Olsenbanden jr. klar. Denne gangen er de på rocker’n og etter forrige films strålende suksess – og TV-serien som også var populær – er det klart for en ny suksess.

Det er tredje sommeren guttene og de andre har jobbet sammen med strenge forbud mot skateboardkjøring og mot heftige fotballtacklinger og soling da film tas opp i varierende rekkefølge for skader kunne medføre mindre katastrofer. Regissøren Arne Lindtner Næss som også har manusansvar, uttaler at guttene har gjort en kjempeinnsats og spiller godt og gir personligshetsinnhold i disse karakterene. De har i motsetning til de voksne skuespillerne ingen profesjonell bakgrunn.

Men nå er det blitt litt for gamle tenåringer til å fortsette i dette sporet, så dette blir siste filmen med disse.

Filmen åpner med en morsom fuskegag som for Egon dessverre får alvorlige konsekvenser. Men de andre guttene møter opp etter “soning” og han har plan om at de skal danne et rockeband for å delta i en konkurranse som Kringkastingen TV – ved “sjefen” Toralv Maurstad – har utlyst. Guttenes skole er valgt og vinnersummen er 50 000 og opptreden på TV. Dette er i de vidunderlige 60-årene hvor Elvis er regjerende rockekonge og band grodde opp i hvert kjellerrom.

Sekstitallet er fint og balansert ivaretatt og gir fin stemning og gode bakgrunnsrammer. Man har unngått pastisjvarianten. Guttene øver og strever og får hjelp av en slektning som låner dem utstyr og lærer dem de nødvendige tre grepene på gitar. 

Kjell er fortsatt stormforelsket i Valborg – Valborg, Valborg, yeah-yeah-yeah – og skriver en kjærlighetssang til henne som han forlanger skal være med. Han truer med å gå hvis ikke de andre guttene bøyer seg. Låta har fått fin sekstitalls vri og gutta fremfører dette med sjarm, driv og spilleglede.

En suspekt plateprodusent i Jan Grønlis skikkelse med kjæresten, en blond Dolly-variant på slep, dukker opp og så er basis lagt for en rekke både morsomme, overraskende og oppfinnsomme stunts.

Handlingen drives frem i fint tempo og balanse i utformingen av de ulike scenene. Guttene spiller bra. Det er litt mer ujevnt på voksensiden. Dette handler også om TV’s inntreden i de norske hjem da den som hadde fikk hundre på besøk på hver sending.