Ibsenfestivalen Hausmania 30.8.2010. Fjeldfuglen.
Grusomhetens Teater; Hege Tunaal, Miquel Emilio Dobrodenka Steinsland, Odille Heftye Blehr, Jimmie Jonasson, Stig Zeiner-Gundersen, Silje Breivik, Hanne Dieserud, Nina E. Sponnich, Johanna Øyno, Musikere: Lars Pedersen (langeleik, klokkespill, fløyter og trommer), Laura Ellestad (hardingfele).
Regissør: Lars Øyno.
Da Henrik Ibsen var passert tretti år skrev han like godt en opera (libretto). Den ble riktignok aldri fullført, da den tidlig voksne Ibsen ga opp allerede tidlig i andre akt. Ibsen etterlater seg bare tyve sider med ferdig mannskript, men hvem har sagt at det ikke går ann å lage gode forestillinger av den slags. Operaen springer ut fra et sagn om Jostedalsrypa, ei jente fra gården Birkehaug i Justedalen. Sagnet beretter om Alfhild som etter historien er den eneste som overlevde Svartedauden i Justedalen. Alfhild blir funnet etter noen år, flakkende omkring i fjellheimen, men hadde da levd altfor lenge alene slik at hun både var blitt tverr og vill, som en fjeldfugl. Og som i alle gode operaforestillinger bygger dette seg opp i første akt mot et heftig kjærlighetsdrama med minst tre elskende parter. Det må bli drama, og Fjeldfuglen er intet unntak. Grusomhetenes Teater hadde i fjor verdenspremiere på denne uferdige librettoen. I år var stykket tilbake på scenen på Hausmania, men ble spilt kun to ganger under årets Ibsenfestival, for fulle hus.
Dette er en forestilling som fortjener et langt liv. Opphavsmannens tekst er gjenkjennbar. Både Gynt og Brand har en liten livsnerve plantet i Fjeldfuglen. Ibsen skrev også senere På viddene som gir klare assosiasjoner til samme tematikk. Grusomhetens Teater spinner videre på dette og regissør Lars Øyno våger å benytte den nasjonalromantiske overdrivelsens kunst til å illustrerer librettoens kvaliteter. Dette fungerer særs godt og i store deler av forestillingen blir dette veldig godt teater. Vi vil særlig fremheve vellykketheten ved å spille fysisk på to plan i scenerommet, og ikke minst gode enkeltstående skuespillerprestasjoner. Fremheves skal Hege Tunaal som gir modent liv til den forskremte Fjeldfuglen. Renheten i hennes uttrykk og en glitrende tilstedeværelse på scenen gjør at Fjeldfuglen blir både nær og inkluderende. Den nasjonalromantiske følelsen vekkes, og blir i neste øyeblikk feid av banen med Gjøril Bjercke Sæther sine deilig overdådige kostymer.
Kulturspeilet krysser fingre for at Fjeldfuglen snart settes opp på en scene nær deg. Det fortjener den.
