Urpremiere Det Norske Teatret 23.3.2005
Arne Lygre: Skugge av ein gut
Torbjørn Eriksen, Marianne Krogh, Elisabeth Sand,Sverre Solberg, Unn Vibeke Hol, Regi: Ola B. Johannessen
Arne Lygre er en produktiv dramatiker og i går var det på nytt ny norsk dramatikk som sto på programmet på Det Norske Teateret. “Skugge av ein gut” er et mørkt drama, men kjappe replikker og hyppige skift i tid og rom gjør stykke langt fra dystert og tungt.
I den drøyt halvannen time lange forestillingen blir vi kjent med Tom (Torbjørn Eriksen) og fostermoren hans Anna (Marianne Krogh), som etter at Toms foreldres døde i en bilulykke utvikler et forhold som man fra første stund aner konsekvensen av.
Lygres forsøk i å skape et dybdedrama mislykkes. Når Tom og Anna veksler sitt første blikk, stanser replikkskiftet i en to sekunders pause og ødelegger mye av nerven. Luften går ut av ballongen og vi vet hvor dette må ende. At Tom er ung og Anna en moden kvinne er i dette dramaet ufarlig fremstilt, selv om intensjonen helt klart har vært en annen.
Ved stykkets åpning er Tom 14 år og i annenhver scene pendler vi frem og tilbake i tid, helt tilbake til fosterstadiet. Dette fungerer svært bra og de tekniske forutsetningene og den enkle scenografien hadde gjort dette dramaet mulig å få til. Spennende er det også at skuespillerne av og til går ut av sin egen rollefigur og tar opp fortellerstemmen.
Teksten og til dels overspillende skuespillere får dessverre dramaet til å miste gnisten. Annas karakter blir så heseblesende at “Frustrerte fruer” fremstår som avslappende. Sorgreaksjoner er noe både Krogh og Eriksen må øve mer på. Her faller troverdigheten til bunns.
Regissør Ola B. Johannessen burde også kjenne skuespillerens forutsetninger såpass at man unngår at de står med ryggen til publikum å fremfører tekst. Publikum omkranser scenen i hesteskoform og alle får derfor følge dramaet bakenfra fra tid til annen. Særlig Marianne Krogh sliter med tekstformidlingen og mye av teksten forsvinner.
Elisabeth Sand og joggedressfantomet (Herlig!) Sverre Solberg spiller foreldrene som dukker opp i fortiden, mens “Nabodama” i Unn Vibeke Hols skikkelse er fandenivoldsk fargerik. Avslutningsscenen var utvilsomt stykkets høydepunkt og Hol gjør at man går ut i kvelden med gode lyriske tanker i hodet. For mot slutten av stykket var det for det meste støyende teater, med mye skrik og hyl. Endel problemstillinger gjennom stykket fikk heller aldri sin løsning, så totalt sett føles stykket uferdig.
