Astrup-Fearnley Museet 20.1. – 21.4.
PASSASJER – Betrakteren som deltaker. En større gruppeutstilling som retter oppmerksomheten mot betrakterens rolle i nyere kunst
Stormønstring på Astrup-Fearnley museet, denne gangen satser man på førti kunstverk, bare tre i eie av museet, hvor fokus er rettet mot tilskueren som i større grad deltagende og utøvende medvirker til kunstverkets virksomhet og fullbyrdelse.
Allerede i 20-årene begynte flere av de avantgardistiske grupperingene å flytte oppmerksomheten vekk fra det visuelle ferdigstilte verk over på blant annet performance og andre medvirkende aksjoner i sine verk. Dette skjedde blant med futurister, da-daister og russiske konstruktivister. Det samme skjedde i 60-årene og da tok man et skritt videre i denne retningen samtidig som kunstnere og kunstverk rettet seg mot et større publikum enn tidligere.
Spesielt Andy Warhol oppnådde dette med sin pop-art. Videre i 90-årene fortsetter denne utviklingen hvor publikum ikke bare er deltakende men medskapende rent fysisk. Uten dem, ikke noe verk, bare rammer, premisser, eventuelt verktøy lagt til rette.
På denne utstillingen deltar 26 internasjonale samtidskunstnere med fra ett til fire verk hver, bestående av objekter/skulptur, installasjoner, foto, film og video. I tillegg er informasjonsrommet innredet med puter og tepper og videoskjermer, og her skal i løpet av utstillingsperioden en gruppe kunststudenter holde happeninger.
Når en kommer inn møter en Piero Manzonis verk Magisk sokkel (1961) hvor en oppfordres til å innta plass oppå og selv være kunstverket. Videre har Andy Warhol‘s Dansediagram med tangotrinn (1962) havnet på veggen, et verk som i utgangspunktet lå på gulvet så folk kunne bruke det aktivt.
Like ved ligger en haug med sukkertøy med invitasjon til å forsyne seg. Her er det interessant å se hva som kommer til å skje – kanskje legger folk noe tilbake. Ved siden av er montert en stor plate med hammer og spiker hvor man må hamre spikeren inn i platen for å skape verket til Yoko Ono: Maleri for å slå inn en spiker (1966).
I tillegg vises en video, Cut Pieces (1965), hvor hun sitter på en scene og publikum bes om å klippe biter av klærne hennes. Det er interessant å følge hvordan folk forholder seg til dette. De begynner forsiktig i kantene men blir etterhvert dristigere.
Kollisjonshus av Vito Acconci viser bølgeblikkhus, sykkeldrevet, klar for aksjon. Videre et noe anerledes biljardbord, et verk av Gabriel Orozco med oppheng for rød kule, klar for lek og spill.
Dan Graham har i et rom hvor veggene er dekket av speil montert en videoopptaker med skjerm som filmer tilskuerne som ligger tidsmessig etter realtid slik at du kan se sine tidligere handlinger. Rominstallasjonen av Allan Kaprow Statement of 2001 er bygget på stedet og består av en rekke ryggsekker, tekstiler, omkranset en stor hvit snehulelignende skulptur.
Det blir en utfordring å se hvordan publikum, kanskje spesielt barn og unge, forholder seg til disse verkene og der hvor samhandling og deltakelse er påkrevet, forholder de seg til rammene eller går de utover disse? Uansett er dette aktivt med på å bryte ned de ofte oppkonstruerte grensene mellom kunstverk og tilskuer.
