Premiere Folketeatret 27.1.2011. Ben Elton/Queen: We Will Rock You.
Espen Grjotheim, Reidun Sæther, Eivind Dundas, Anna Lidman, Mari Haugen Smistad.
Etter at Operaen flyttet fra Youngstorget til Bjørvika, har musikalpremiérene stått i kø på Folketeateret. Denne uken var den røde løperen rullet ut for We will rock you basert på 25 av Queens største hits, en suksesshistorie fra London som har funnet veien til et hutrende Oslopublikum.
Det er ikke til å unngå at We will rock you river i rockefoten og gir bakoversveis fra første bass, men hva er det vi egentlig ser på? Hvilket budskap gir det som skjer på scenen oss, i en handling som er så syltynn at storyen i Mamma Mia føles som Strindberg i forhold. Kunsten er å glemme disse tankene og la seg rive med. I en forestilling spekket med musikalske talenter og fabelaktige dansere, må man rett og slett kaste jakken og rocke.
Handlingen er lagt mange år frem i tid, der markedskreftene og diktaturet har vunnet. Musikken er død, men noen har kommet på sporet av en tid der man fremdeles hadde musikkinstrumenter. Midt i dette står Galileo (Espen Grjotheim) og hører stemmer i sitt eget hode, kjente verselinjer og refreng fra tiden der musikken fremdeles levde. Mot ham står sterke krefter i selveste Killer Queen (Reidun Sæther), med et kobbel av medhjelpere sørger hun for holde verdens befolkning borte fra musikken på en djevelsk god måte. Her kommer litt av kveldens svakhet smertelig til syne.
Castingen av Grjotheim blir bleik mot Reidun Sæthers barmfagre fremtoning med en stemme som får samtlige perlekjeder i salen til å ryke tvert av. Grjotheim blir veik, og vokalt klarer han ikke å henge med. Han mangler også en del trygghet på scenen, og da mister han også troverdigheten.
Dette er dansernes kveld, og en rekke fabelaktige enkelprestasjoner er lette å få øye på. I tillegg gjør Eivind Dundas og Anna Lidman kunststykke og holde oss interessert i handlingen gjennom store deler av andre akt. Forestillingen er forsøkt fornorsket, og det er vel å bra men vitsene behøver en omgang en morsom tekstforfatter. Det er ikke bare til tider platt, men direkte pinlig. Nytt på nytt lever på fredagskveldene, men vi er da for pokker i teateret.
Det er likevel en dame som tar pusten fra oss denne kvelden. Mari Haugen Smistad klarer det kunsttykket flere andre av de medvirkende sliter med. Kunsten å skape en rollekarakter, og det er ikke bare trønderdialekten som er utslagsgivende. Det er mimikk, timing og en grenseløs innlevelse. Freidige blikk, fandenivoldskhet og en pen porsjon humor. Merk navnet, for denne jenta kommer til å bekle rollelistene på store scener fremover.
