Premiere Det Norske Teatret 7.9.2005
Kane: Fedras kjærleik
Nicolai Cleve Broch, Ane Dahl Torp, Britt Langlie, Hauk Heyerdahl, Yngve Berven, Paul Åge Johannessen
Regi: Runar Hodne
“Fedras Kjærleik” av Sarah Kane er en mørkt og dyster tekst, med utallige undertoner og psykologsike forviklinger. Jon Fosse har oversatt teksten til versjonen som nå spilles på Det Norske Teatrets Prøvesal. Det startet svært godt. Kari Gravklevs sjakkbrettgulv og en vegg av speil som gjenspeiler skuespillernes bevegelser innbyr de seks skuespillerne til å forme sine roller sett fra flere ulike sider. Alle skuespillerene er på scenen hele tiden, og beveger seg enten med små eller større bevegelser avhengig av inndragningen i stykkets hovedhandling.
Åpningen er som tidligere nevnt svært sterkt. Både Yngve Bervens utfordrende og spørrende doktorskikkelse, og Britt Langlies kåte og desperate Fedra (med fantastisk god diksjon!) får salen til å sitre i de første minutter. Den forbudte kjærlighets umenneskelige sider danner et riss om familien som er i ferd med å gå i oppløsning.
Så skjer det noe. Banalitetene og det tragikomiske får overta stykkets handling. Skuespillerene sliter med å finne både form og rom, og klamrer seg til teksten i desperasjon. Midtveis når det bunnen like før Fedras død. Det å spankulere på en knivsegg er skummelt, og noen ganger faller man – denne gangen utrøstelig langt ned. Etter Fedras død kommer stykket seg på beina igjen, før det daler mot slutten. Thesevs avslutning i Per Åge Johannessens skikkelse får ikke den tyngde den fortjener, selv med hjelp av et scenografisk genialt knep.
Sarah Kane er ikke lett å spille, og Det Norske Teater klarer ikke å skape den nerven stykket fortjener denne gangen.
