Chat Noir: Showgirls
Hilde Lyran, Mariann Aas Hansen, Elisabeth Andreassen, Guri Schanke, regi/koreografi: Johan Osuldsen
Markedsføringen er enorm og forventingene svært høye når fire frekke jenter inntar ærverdige Chat Noir denne høsten. Med et 8-manns orkester og fire flotte dansere i ryggen skulle det være duket for en festaften uten sidestykke. Og for all del, det blir levert bra saker fra Chat Noirs scene, men det tar aldri helt av. I åpningsnummeret blir vi lovet høydepunkter fra Broadway, Hollywood, glitter og glamour. Men de musikalske høydepunktene uteblir, og da er vel noe av intensjonen med en musikalsk show borte?
Hilde Lyrån har scenetekke og leverer et av showets beste nummer tidlig i første akt. Melankolien og optimismen i “En herlig klang” minner om gammel årgang og gjennomarbeidethet. Moralen om at lykken finnes nærmere enn du tror er en evig slager, men påminnelsen kan ikke komme for ofte. Like etter briljerer Mariann Aas Hansen med Lisa Nilssons “Si det igjen,” med en vokal man smelter av. Et av hovedproblemene er at damene er litt for glad i ballader, så det som skulle bli en rad med highlights fra musikalverdenen blir et nummer uten trøkk. Det er livsfarlig å si det, men jeg våger. Det blir litt tantete.
Elisabeth Andreassen overrasker positivt, men ser ikke helt ut til å trives på scenen. Hennes hyllest til Jan Werner er flott, men hun sliter litt med dårlig diksjon. Guri Schanke må også våge å stole mer på seg selv og sitt flotte sceniske nærvær. Grand Prix bidraget funker dårlig, men sammen med Bettan fremfører hun et nytt showhøydepunkt, Einar Schankes “Festen er over.” Deilig Chat Noir nostalgi. Danserne imponerer stort men burde fått større spillerom.
