Premiere Oslo Nye Teater 31.1.2008
Betty Comden, Adolph Green, Nacio Herb Brown og Arthur Freed: Singin` in the Rain
Med: Kåre Conradi, Jonas Digerud, Heidi Ruud Ellingsen, Mari Maurstad, Ivar Nørve, Morten Røhrt, Unni Evjen, Jon Bleiklie Devik, Bentine Holm, regi: Svein Sturla Hungnes
Oslo Nye setter opp nok en musikal, billettkronene strømmer inn, publikum jubler allerede lenge før premiéren, forhåndsomtalen er enorm og budsjettet er stort. Alt er ved det gamle på Oslo Nye og nok en gang så blir vårens musikalsatsing en kjempesuksess også kunstnerisk. Preget av strålende enkeltprestasjoner og et solid orkester ledet av Morten Reppesgård, blir dette en våt og profesjonell aften.
Historien i musikalen er egentlig veldig fin og plottet er godt. Vi er i en stumfilmverden. Hovedattraksjonen er den store diva og stjernen Lina Lamont (Mari Maurstad), som i utgangspunktet er dum som et brød og sosialt meget uintelligent, men som på grunn av at lydfilmen ennå ikke er funnet opp gjør stor suksess på lerretet sammen med motspilleren Don Lockwood (Kåre Conradi). Problemet er bare at lyden er på vei, og intrigene og komplikasjonene blir mange og harde.
Mari Maurstad gjør en av sine beste rolletolkninger noensinne på Oslo Nye denne gangen. Mari Maurstad stråler. Med en irriterende pipestemme, lange tynne teite ben og en fantastisk diksjon og fortellerglede er det en fryd å få oppleve Maurstad i sitt ess. Mari har på slutten av forestillingen solonummeret ”Hva er galt med meg,” og Mari klarer på en troverdig måte å få frem sårheten bak masken. Kåre Conradi drukner litt i hennes selskap, men sammen med sin flamme Kathy Selden (Heidi Ruud Ellingsen) spiller Conradi på velkjente strenger. Samspillet fungerer bra og første akts finale blir minnerik takket være Conradi og 3000 liter vann. Ruud Ellingsen gnistret ikke før i finalenummeret, men det antas at ungjenta trenger noen forestillinger før skuespillet sitter godt. Hun har en flott stemme og en strålende diksjon.
Et stort ønske er det også å få se mer av Jonas G. Digerud fremover. En musikalartist av de sjeldne, med en flørtende akrobatikk og scenesjarm som tar pusten fra den mest blyge publikummer. Forestillingens publikumsvinner er utvilsomt hans ”La dem le.” Deilig klassisk og med en flott stemme.
Ensemblet er godt. Det er en dyr oppsetting. Rørleggere er kostbare og Ingrid Nylanders kostymer må alene ha kostet en formue. På videoveggen, som danner bakteppet, vises stumfilm med Lamont og Lockwood. Oslo Nye har gjort det igjen, og vil sikkert gjøre det igjen også i fremtiden. Vi blir bortskjemt, så ikke hvile på laurbærene.
