Det Norske Teatret Scene 2. KJÆRE LANDSMENN!
Herborg Kråkevik.
På scenen står et skrivebord av den eldre eksklusive sorten. En stumtjener, en drinkevogn og en rød postkasse henger utilgjengelig langt oppe på veggen. Som et fantastisk supplement finner vi to musikere av høy klasse, nemlig Kjetil Bjerkestrand og Bernt Rune Stray. Tekstlig har storheter som Vetle Lid Larssen og Arne Hjeltnes bidratt. Alt ligger med andre ord til rette for at Herborg Kråkevik skal overraske oss denne gangen når hun inviterer til kabareten “Kjære Landsmenn” på Det Norske Teatret. Selv om det danske språk sitter som et skudd i åpningsnummeret, blir dette en av de flaueste forestillingene jeg har sett. Hvem er egentlig Herborg Kråkevik? Vi tillater oss å spørre!
Det virker som Kråkevik har vært isolert i sitt eget skall i de siste ti årene. Humoren er på sitt verste når hun slår ti år gamle vitser om kongefamilien eller regelrett hetser storhetene hun parodierer. Det er ikke i nærheten av dagsaktuelle temaer, og Kråkevik spiller på sitt alt for velkjente register. Innimellom forsøker Kråkevik desperat å være intellektuell, men det er stor forskjell på Karen Blixen og jenta fra Jondal. Og apropos Jondal, vi er så lei av bygderomantikken fra den meget så omtalte bygda. Fryktelig lei, faktisk. Det hele munner ut i at Herborg Kråkevik sitt liv er så lite spennende at det ikke klarer å fylle en slik forestilling. Kråkevik klamrer seg til de nasjonalromantiske skatter, men tekstene virker lite bearbeidet og utprøvd. Det er dønn kjedelig den første timen, og da blir tiden lang på Det Norske Teatret.
Det finnes bitte små lyspunkter. Flere av hennes musikalske innslag er rett og slett veldig vakre, som blant annet “Alltid i mitt sinn” og “Jaktar høgt og lågt“. Når hun etter en times tid slutter å drite ut andre, men fokuserer på det forestillingen egentlig burde handlet om, nemlig skråblikket på den norske folkesjela – da blir det veldig bra. Hennes rotur i Noahs ark er glimrende og skråblikket til norsk alkoholpolitikk er en innertier. Men det holder så absolutt ikke, for plutselig deiser en elendig Jon Fosse parodi i gulvet med et brak og ødelegger den gode stemningen som forestillingen klarte å fremkalle i knappe fem minutter. Til slutt i forestillingen poster hun et brev i den omtalte røde postkassen, og typisk nok forestillingen tatt i betraktning, kjære Herborg Kråkevik: Brevet ditt vil aldri komme frem, for du glemte å skrive adressen utenpå konvolutten. Det er så mange gnistrende norske skuespillere som burde fått plass til å blomstre på norske teaterscener, så Herborg Kråkevik er det bare å sende tilbake til der hun kommer fra.
