Premiere Oslo Nye Teater 26.1.2006
Jerome Robbins/Arthur Laurents/Bernstein/Stephen Sondheim: West Side Story
Med: Rebekka Karijord, Arvid Larsen, Arlene Wilkes, Jan Erik Madsen, Kjetil Tefke, Marvin Amoroso, Steinar Taarn Sande, Hans Marius Hoff Mittet, Anders Hatlo/ Hans Rønningen, Bentine Holm/ Helle Haugen, Stein Kiran, Gard Øyen,Jorun Irene Erdal, Betzy Wammer, Marcus Andreassen, Thea Bay, André Danielsen, Lisbeth Sandnes Espeland, Bertil Fossli, Natasha Heggem, Huyen Huynh, Maria Karlsen, Anette A. Larsen, Philip Olsen, Bjørn William Parkes, Charlotte Øverland Våset, Jan Nicolai Wesnes, Lars Johansen Aastebøl
Regi og koreografi originalproduksjon Jerome Robbins /regissør Svein Sturla Hungnes og hans koreografer, Toni Ferraz, Paulo Antonio Herrera og Huyen Huynh
På femårsdagen etter det brutalt rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen hadde musikalen “West Side Story” premiere på Oslo Nye Teater på torsdag. I musikalen som har klare paralleller til Shakespeares “Romeo og Julie,” finner vi to tøffe gjenger med mye muskler og testosteron som kjemper mot hverandre i New Yorks gater. Rasistiske tanker bygger opp under det forestående oppgjøret, en fight for å bevise hvilken gjeng som er den sterkeste.
På gata er det gjengene som bestemmer. Den fløyteblåsende og brysomme konstabel Krupke (Anders Hatlo) prøver å få kontroll, men til ingen nytte. Hatlo spiller glitrende denne kvelden, i klassisk “Hatlostil” som passer denne rollefiguren utmerket. Scenografien er røff, med stlllaser i tre etasjer. Rammen innbyr til en hardtslående musikal.
Det underlige med oppsetningen er at hovedrolleinnehaverne blir bleke i forhold til det øvrige ensemble. Håndverket regissør Sven Sturla Hungnes presenterer er mer en solid nok, og det går tydelig frem at det er lagt mye arbeid ned i å finne de rette danserne til de rette ensembelrollene. Hovedrolleinnehaverne kommer i skyggen. Ensemblets beste, Hans Marius Hoff Mittet, burde helt klart fått en større rolle. Det er trist å se en slik ressurs bli satt i skyggen av blant andre mindre velspillende Kjetil Tefke.
Arvid Larsens “Tony” er sukkersøt, sjarmerende og god. Larsen strevde med nervøsitet i starten, men har en god musikalstemme og passer på å utnytte sitt register maks, men jukser i flere vanskelige partier hvor stemmen ikke bærer. Samspillet med Rebekka Karijord slår aldri gnister og fremstår som lite troverdig. Karijord har enkelte gode partier, men fyller ikke hovedrollen slik den er tenkt. Grufullt var det å se det lite troverdige spillet Karijord presterte da Maria får den grusomme beskjeden om brorens død. Ingen i salen trodde på hennes sammenbrudd.
For hva har egentlig Hungnes tenkt med denne forestillingen? Som danseteater er dette i absolutt toppklasse. Break-trioen med Marcus Andreassen, Lars Johansen Aastebøl og Bjørn William Parkes er suverene som gangsterdansere og er grøssende troverdige som gjengmedlemmer. Det danses godt, og rytmen er upåklagelig. Men hvor havner musikalen i alt dette? Kulturspeilets skribent har ennå ikke kommet over at Hungnes kunne tillate seg å skrive ut musikalens glansnummer “I feel pretty.” Musikalsk er det kun Jorun Erdal som når opp. “America” utgjør første akts finale og gis et enormt gospeltrøkk og blir forestillingens beste enkeltnummer. Erdal skal ha æren for det.
“West Side Story” har blitt en severdig forestilling, men fjerner seg litt for mye fra originalen til at det blir toppscore. Hovedrolleinnehaverne har også en god vei å gå før de får godkjent.
